Av Leif K. Solberg

Den første regatta i 1853

Under romantikkens gjennombrudd skiftet synet på natur og det kom tilløp til frilufts­liv i Chistianias elite. Sjøen med båtliv ble den første arena for friluftslivet, og særlig avant­garden rundt Den Kongelige Tegneskole skaffet fra slutten av 1840-årene seg småbåter. Fra dette miljøet kom initiativet til å stifte Baadforeningen i Revieret med ca 30 medlemmer, senere Revierhavnens Baatforening (RB). Revieret lå den gang i byens beste strøk, rett ned fra promenadestrøket.

I Seilforbundets 25-års historie skriver Tore Thjømøe: ”På 1850-tallet har vi nedtegnelser som viser at de første ro- og seilregattaer i Norge fant sted i Bjørvika. Løpene gikk fra Revierhavnen til Kongshavn ved Sjursøya og tilbake.”

Gøthe Gøthesen skriver: ”Organisert kappseiling er imidlertid av relativt ny dato her i landet, og den første kjente regattaen skal ha vært avholdt i Kristiania i 1853 samtidig med stiftelsen av Revierhavnens Baadforening. Den ble etterfulgt av flere lokale og relativt anonyme dyster utover –50 og –60 årene der deltagerne stort sett var rene bruksbåter, snekker og skøyter og hva som forøvrig kunne mobiliseres av brukbare seilbåter.”

For tiden har vi dessverre ikke tilgang til primærkildene for disse sitatene, men de underbygges av andre kilder som viser at flere av båtforeningspionerene også var regatta­pionerer. De seks menn blant pionerene i båtforen­ingen som vi vet hadde særlige forutset­ninger for å stå som arrangører var: Grøn, Abelsted, Arnesen, Meidell , Tegner og Rytterager.

Fra båtforeningens protokoll fra 1853 og –54 får vi noe nærmere informasjon om hvilke båttyper som var aktuelle. Kontingentsatsene var differensiert mellom ”baader” d.v.s. seilbåter og ”snekker” med seil og ”snekker” uten seil. På samme måte som man på Sørlandet fortsatt bruker ”sjekte” som fellesbetegnelse for robåter og snekker, brukte man på Østlandet betegnelsen ”snekke” – også om robåter. ”Baader” presiseres i 1854 til ”seilbaade” som sannsynligvis må ha dreid seg om seilbåter basert på Hvalerskøyta, men det er også en fjern mulighet for at små kuttere basert på Søllings tegninger har vært representert. I brosjyrer fra 1820 og –24 angir han at tegninger med byggebeskrivelse var utlagt hos bl.a.”Peder Stenersen i Christiania paa Hr. Jongs Plads”. Det må ha dreid seg om den Peder Stenersen som i folketellingen 1801 var en 25-årig skipstømmer­mann i Grimstad, hvor Sølling fra 1802 til -13 bygde loskuttere fra 17 til 35 fot. Pedersen selv fikk grunnlegende skrive- og regne­opplæring ved siden av moderne skipsbygging av Sølling selv ved hans verft i Larvik før Sølling sendte ham til Akademiet i København hvor det dansk-norske admiralitetet bekostet skipsbygger­utdannelse på ham. Eksamensbesvarelsen derfra, med godkjenningsstempel, er for øvrig bevart. Den viser en søllingsk losbåt av samme type som Herman Wedel-Jarlsberg med hustru senere seilte til København.

Regattaen i 1853 må ha vært landets første lystbåtregatta. Denne dateringen flytter starten på norsk seilsport 12 år tilbake i tid i forhold til klassikeren Malling som i 1903 viser til ”de paulsenske regattaer” fra 1865 som de første. Det er også nevnt tidlige kappseilaser i begynnelsen av 1860-årene ved Tønsberg, Hvaler og Bastøy, men de er dårlig dokumentert. Frem for alt skiller regattaene fra 1853 og fremover seg fra andre ved at det ikke dreier seg om tilfeldige kappseilaser mellom noen båter, men at de skjer i regi av en organisasjon – Revierhavnens Baatforening. De skiller seg også ut ved at det ikke er tale om en kappseilas som et éngangsfenomen, men også gjentagelsen viser at det står en organisasjon bak – og at den var varig over tid. - Revierhavnens Baatforening var landets første seilforening.

I 1854 hadde foreningen 77 medlemmer med 20 prammer og snekker uten seil og 45 snekker med seil, mens det var 11 seilbåter. Medlemmene var unge, halvparten var under 32 år, en fjerdedel var 25 år eller yngre og bare en fjerdedel var over 39 år. De var velutdannede og representerte en avantgarde for det nye natursynet som fulgte romantikkens gjennom­brudd. Flere av dem var også aktive innen den eneste konkurranseidrett som fantes på den tiden, konkurranseskytning.

Advokat Hans Grøn

Primus motor ved stiftelsen og i det første styret, den 25-årige formannen i Studenter­samfundet Hans Grøn (1828-1902) som senere ble høyesterettsadvokat, regjeringsadvokat, og stortingsmann, hadde alt ved stiftelsen en betydelig organisatorisk erfaring. Han var kjent for å gå nye veier enten det gjaldt båter eller juridisk faglige spørsmål, og var sterkt opptatt av båter og båtkonstruksjon. Senere skulle han bli kjent både som Norges første lystbåtkon­struk­tør og som en av våre aller første internasjonale regattaseilere.

Den første båt som vi kjenner fra hans hånd, er kutteren Let, bygget i 1865, Vi vet at Grøn hadde seilbåt som var større enn en seilsnekke i 1853 og i 1865 konstruerte han Let som er Norges første lystbåt med kjent konstruktør. I omtalen av Let i 1867 heter det i Norsk Folkeblad: ”Advokaten har bygget flere lignende fartøyer og alle har vist sig at være ypperlige seilere.” Grøn må derfor ha konstruert sine første båter av samme type som Let tilbake på 50-tallet, og det er sannsynlig at seilbåten som han var registrert med i 1853, var egenkonstruert. Formuleringen kan tyde på at Norsk Folkeblad også siktet til at de tidligere båtene, og dermed Grøn, hadde utmerket seg i regattaer, men i så fall vet vi ikke hvilke. Let på 45 fot, 4,08 m bred, ble den første norske lystbåt som ble bygget av en kjent konstruktør. Man kunne ventet at konstruk­sjonen av hans båter, herunder denne første kjente lystbåt, ville tatt den norske tradisjons­båten som utgangspunkt, eventuelt at han hadde fått bygd den etter mønster av de tidligere importerte lystyachter, de engelske kuttere. Grøn tar imidlertid spranget over begge disse stadier i utviklingen og baserer så vidt vi kan skjønne konstruksjon på de nye prinsippene bak vinnerbåten America som America’s Cup er kalt opp etter. Båtene hans fikk største bredde aktenfor tvers og var relativt gruntgående. Han reduserte springet, modifiserte profilen på Americas konkave klipperbaugen og ga hekken en avrundet jakt­lignende form. Skrogformen kan sammenlignes med IOR-båtene som avløste meterbåtene på 1960-tallet.

To år etter sjøsetting, deltok Grøn i de internasjonale Aarhusregattaene, i den nest største klassen. P.T. Malling skriver at dette var Grøns første, og eneste regattadeltagelse, men det var neppe riktig. Heller ikke på den tiden kunne man vente å seile seg til topps internasjo­nalt uten regattaerfaring. De hjemlige forventningene om at han skulle gjøre det godt i Aarhus, demonstreres av at Norsk Folkeblad sendte ut en egen medarbeider for å dekke begivenheten. Denne uvanlige pressesatsningen var ikke nødvendigvis et uttrykk for stor idretts- eller seilinteresse hos redaktøren, Bjørnstjerne Bjørnson, men han må ha hatt grunnlag for å forvente at Grøns antagelig velkjente dyktighet som seiler og konstruktør ville være gi uttelling i Bjørnsons eget nasjonsbyggende prosjekt. Plasseringen og den glimrende taktiske gjennomføringen av seilasen under­streker at han på forhånd må ha vært en erfaren regatta­seiler. I Folkebledets referat heter det: ”Under kappsejlingen stod Advocaten selv tilrors og forestod den hele Sejlads,og det er ikke usandsynlig, at en mindre kyndig Fører var blevet sejlet agterud, trods ”Lets” gode egenskaber.” I skarp konkurranse med fem andre nordiske og engelske seilere seiler han Let inn på best tid, men etter de handikapregler som man brukte ved denne regattaen ble han slått av den danske kutter Naja og fikk bare 2. premie. Ved siden av mulig regattaerfaring under antatte studieopphold i England, er det bare fra regattaer i regi av Baadforeningen, han kan ha fått denne erfaringen.

Selv om han var en av de aller første norske seilere som med hell deltok i en internasjonal regatta, blir denne regattaen hans siste idet han hevdet at målereglene ved regattaene bidrog til å frembringe dårlige fartøyer. Grøn hadde kanskje saklig grunn til å reagere sterkt på målereglene. Ved denne regattaen ble målereglene fra Thames Yacht Club anvendt som et engangstilfelle. Disse reglene straffet brede og gruntgående båter av samme konstruksjon som America og favoriserte de klassiske engelske kuttere. Reglene ga Let et handikapp på tre minutter til Naja, mens målereglene som ellers ble brukt i Danmark før og etter, og som Grøn sikkert hadde forutsatt, ville gitt Naja et handikapp på ½ minutt til Let.

Ikke desto mindre fortsatte han frem til 1885 å konstruere vinnerbåter over samme lest som Let. Etter selv å ha seilt båtene et par år, solgt han dem videre; alle ser ut til å ha gått til representanter for plankeadelen i Østfold. The grand old man i 1800-tallets seilsport, vin- og brennevinshandleren i Rådgusgaten, P. A. Larsen, eide også en av Grøns båter, Lyn. Med den deltok han i begynnelsen av 1870, årene med hell i danske og svenske regattaer. Hans konstruksjoner dominerte premielistene i de store klassene i landsregattaene frem til 1890-årene. Blant de mest kjente var Sommerfuglen som han solgte han til godseier Nils Anker i Halden, hvis bror Christian Anker, Johans far, også eiet en av Grøns båter, Falken. Så sent som ved Kongelig Dansk Yachtklubs 25-års jubileumsregatta i 1891 vant Sommerfuglen og Falken 1. og 2. premie i samme klasse.

Etter i mange år å ha vært registrert i Kunglig Svensk Segel Sälskap, endte Let sin karriere i Pollen i Arendal som flytende fiskebutikk i 30-årene. Falken derimot ble senere forlenget og ombygd til motorbåt, og som det seiler den fortsatt med Haugesund som hjemmehavn.

Boktrykker Jacob Chr. Abelsted

Det andre medlemmet av det første båtforeningstyret, J. Chr. Abelsted (1806-92) var en kjent konkurranse- og friluftsmann. Etterkommerne hadde så sent som i mellom­krigstiden fortsatt hans sølvpremier fra skytekonkurransene i ”Skydeselkabet Christian Augusts Ven­ner” hvor han ble medlem i 1849. Regattainteressen kjenner vi konkret bare fra at han sto som forfatter og utgiver for Norges første trykte kappseiligsreglement med de første måle- og handikap­regler. Det ble tatt i bruk fra og med regattaen 13. juni 1875. Måleregelen, under navnet, girth- eller Kristianiaregelen, ble med en mindre endring i 1880 overtatt av Kristiania Seilforening og Norsk Forening for Lystseilads, NFfL, som landsregel frem til 1889. Frem til 1875 hadde man bare hatt en inndeling etter lengde. Fra 1889 ble det, etter stor motstand fra det gamle seilermiljøet, også tatt hensyn til seilarealet.

Maler og tegnelærer David Arnesen

David Arnesen (1818-95) var også en av de sentrale pionerene ved stiftelsen av båtforeningen hvor han satt i styret fra 1854 til 1870. Han var den samlende person i kretsen rundt Den Kongelige Tegneskolen som var viktig for fremveksten av lystbåtlivet i Christiania i 1840-årene, og han satt i styret frem til 1870. Også han var en ivrig skytter og skytterkonge i ”Skydeselkabet Christian Augusts Ven­ner”. Man må tro at den ukentlige konkurranse­skytingen i sommersesongen gjorde det nærliggende for medlemmene med bakgrunn herfra å tenke på kappseiling ved forenings­stiftelsen.

Redaktør Ditmar Meidell

Redaktør Ditmar Meidell, f. 1826 er det i stiftelsesprotokollen referert til i sammen­setningen: D. Meydell & Olsen. I 1849 grunnla han ukebladet ”Krydseren” som beskrives som et muntert, spøgefuldt og organ som talte den liberale opposisjonens sak i den norske presse. I 1855 gikk ”Krydseren” over til dagsavisen ”Aftenbladet” hvor han satt som redaktør til 1881. Også Meidell var medlem av Skydesel­skabet Christian August's venner.

Kgl. fullmektig Ivar Rytterager

Ivar Rytterager (1818-98) førte protokollen ved stiftelsen, og han satt som formann i RB i 44 år frem til sin død i 1898. Om hans egen regattadeltagelse vet vi ikke annet enn at det i biografien heter at han var en ivrig deltager i snekkeregattaene og at barnebarnet agent Ivar Thue i 1960 ”minnes vel bestefar Rytterager som tok så mange førstepremier med den kjente seilsnekken sin”. Han ser ikke ut til å ha deltatt på regattaene på 70-tallet, så disse premiene må han ha vunnet tidligere. Hans betydning for båtlivet var først og fremst organisatorens. Ved siden av vervet i RB, var det foreningen med han i spissen som stiftet Baadforeningen i Pipervigen og satt som formann også der de første 14 årene. Senere tok han ikke verv utenom egen forening.

Hvorvidt han også var en sentral strateg bak den senere utvikling av byens seilforen­inger og dermed det senere KNS vet vi ikke sikkert. Det vi derimot vet var at de aller fleste styremedlemmene i alle styrer frem mot 90-årene inntok nøkkelposisjoner i norsk seilsport. RBs protokoller som ble ført av Rytterager, avslører intet om styrets og Rytteragers rolle i dette. De er fylt med trivialitetene i foreningens liv. Ikke en gang sentrale og velformulerte utspill for foreningen selv overfor offentlige myndigheter er protokollert, men akkurat disse utspillene, så lenge de var skriftlige, har nå latt seg dokumentere i offentlige arkiver. På den tiden, og i hans miljø, var likevel de uformelle kanalene viktigst. Vi blir derfor stående igjen med en sterk mistanke om at Rytterager kan ha fungert som en grå eminense ved utviklingen av norsk seilsport.

Litograf Fedor Tegner

Litograf Fedor Tegner (1817-1902). Som sønn av tømrer og båtbyggermester Friderich Christian Tegner i Helsingør hadde han solid maritim bakgrunn. Han tilhørte kretsen rundt tegneskolen og var jevnaldrende med Arnesen og Rytterager. Styremedlem fra 1854.

Konsul Jakob Faye

Jakob Faye f.1830. Faye regnes som en av pionerene i både norsk seilsport og rosport. Det var antagelig på 1850-tallet han importerte Yachten Mosquito på 60 ton. Den var en revolusjonerende konstruksjon, ikke bare fordi den, som verdens første, var bygget av bløtt stål i 1847, men også fordi den foregrep linjeføringen hos den senere vinneren av The Queens Cup, America (Americas Cup). Selv om den var overlegen på regattabanen, ble den ikke akseptert i det konservative engelske Yachtmiljøet og solgt til Norge. Senere kjøpte Faye også Grøns første kjente lystbåtkonstruksjon Let.

Kjøpmann Joh. P. Paulsen

Kjøpmann Joh. P. Paulsen (1820-87) meldte seg inn i 1856. Han ble født på en løkkeeiendom ved Frognerkilen og ble båtvant under oppveksten der. På slutten av 40-tallet åpnet han bondehandel i Brogaten 19, og som for flere andre av bonde­hand­lerene ble det god butikk. Han ble primus motor for å åpne foreningens regattaer for andre enn medlemmer. Fra 1865 er disse kjent i norsk seilhistorie som ”de paulsenske regattaer” som ledet over i stiftelsen av Kristiania Seilforening; der han ble den første formann i 1878. Det er all grunn til å tro at han deltok i foreningsregattaene alt fra 50-tallet, og at det var disse som la grunnlaget for hans senere engasjement. Kombinasjonen seiling om sommeren og skøyteløp på fjordisen om vinteren var en vanlig kombinasjon for medlemmene.

Han er også kjent som en av pionerene i norsk skøytesport etter stiftelsen av Christiania Skøiteklub i 1864, og satt en årrekke i representantskapet. I samtiden ble han likevel kanskje mest kjent som skøytetrener for sine sønner Edwin og Axel Paulsen, hvorav Axel ble 1800-tallets Hjallis og Kupper’n i én person. Innen kunstløp er fortsatt et av hans sprang ”Dobbelt Axel” et begrep. Også Axel tok godt for seg av regattapremiene, men det er som Norges første internasjonalt kjente skøytekonge han ble berømt.

Innen foreningen grunnla Paulesen senior nærmest et dynasti ved at tre generasjoner Paulsen kom til å få verv i foreningen, og alle var aktive seilere.

Foreningen åpner regattaene for ikke-medlemmer

Da RB i 1860 etablerte en ny forening i Piperviken, nærmest som en filial, for å kunne ta unna ventelistene, antar vi at også medlemmene herfra deltok i foreningsregattaene. Rekrutteringsgrunnlaget for regattaer var da 120 medlemmer i Baadforeningen i Revier­havnen og 60 medlemmer i Pipervigen.

På 1860-tallet hadde den almene seilinteressen spredt seg også utenfor miljøet i båtforenin­gene og ned over Christianiafjorden. Det ble derfor naturlig at RB åpnet de årlige regattaene også for andre enn medlemmer i båtforeningene, og Joh. P.  Paulsen fikk det organisatoriske ansvaret for dem. Seilhistorien er stort sett skrevet som om disse regattaene var én manns verk, men det er nok riktigere, uten forkleinelse for Paulsen, å se dem som en videreføring av de foreningskapp­seilaser som sikkert også Paulsen deltok i fra 1850-tallet.

Regattakomitéen i Kristiania

P.T. Malling skriver: ”Ettersom årene gikk og tilstrømningen til de paulsenske regat­taer ved Oslo øket, ble det snart umulig for en enkelt mann å administrerer det hele. Paulsen anmodet da flere herrer om å være ham behjelpelig med regattaens avholdelse, og der dannet seg en frivillig regattakomité.” Når vi ser nærmere på sammensetningen av komitéen fra 1876, kan vi bli i tvil om at det var så enkelt. De seks komitémedlemmene viste seg alle å være styrerepresentanter i byens to båtfore­ninger, og komitéen var balansert sammensatt med tre fra hver forening. Fra RB satt ved siden av Paulsen også grosserer Jens A. Holmboe (komitéformann) og seilmaker Nielsen, mens lærer Chr. Schollert, ingeniør G.A. Sinding og skipsfører Johs. Schrøder kom fra Baatforen­ingen i Filipstad­bukten (FB). Det tyder så avgjort på at det dreide seg om noe mer enn at Paulsen ba om hjelp hos tilfeldige seilene herrer som han kjente. Realiteten var selvsagt at komitémedlemmene representerte båtforen­ingene.

Foranledningen til at det midt på 70-tallet oppsto et behov for eget representativt organ for å administrere regattaene var at FB løsrev seg fra RB, og ble likeverdig med moderforen­ingen. I 1874 flyttet foreningen fra Pipervigen, skiftet navn til Baadforeningen i Filipstadbuk­ten og Ivar Rytterager som hadde sittet som formannen i begge foreninger siden 1860, gikk av som formann der, men ble fortsatt sittende i RB. Alt på det første årsmøtet i FB etter atskillelsen ble spørsmålet om (fortsatt) bidrag til regattaene et tema, og 15 Spd ble bevilget. Året etter, da regattakomitéen ble etablert, fattet også årsmøtet i RB et tilsvarende formelt vedtak, og begge foreninger bevilget deretter like store årlige beløp så lenge komitéen besto.

Revierhavnens Baatforening - den første seilforening

Disse bevilgningsvedtakene er det eneste som formelt er protokollført om regatta­seiling i båtforeningene inntil da. Det er for så vidt typisk for foreningshistorien at en rekke av de avgjørelser som vi i dag finner mest interessante, ble gjort uformelt. Vi må gå til kilder utfor foreningen, og vi må slutte oss til hva som kan ha skjedd ut fra fragmentert innfor­masjon. I dette tilfelle er det en rimelig slutning at RB hvis primære oppgave var å skaffe medlemmene båtplasser, og ”marina­service” også fungerte som landets første seil­forening fra 1853 til 1878. Nettopp fordi grunnlaget for foreningen var admini­st­rasjon av noe så substansielt som en båthavn, ble også foreningen stabil. Seilforeningene som ble stiftet i Stavanger, Tønsberg, og Bergen i perioden 1867 til 1872 hadde bare en flyktig interesse for kappseiling som fundament, og alle døde hen etter kort tid. Bergen Seilbaadforening søkte rett nok kommunen om bøyeplass til sine båter i 1877-78 uten at det forhindret foreningens død. I dag er det vanlig at seilforen­ingene også har egen båthavn for medlemmer, men først med byggingen av Dronningen i 1902 kom, utenom Bergensforsøket, den første båthavn tilknyttet en seilforening.

RB faktiske funksjon som seilforening understrekes også av at en av pionerene og mangeårig styremedlem i RB, boktrykker Chr. Abelsted, i 1875 sto som forfatter og utgiver av det første formaliserte regelverk for kappseiling. Like lite som Paulsen hadde vært alene om å organisere regattaene, kan Abelsted ha vært alene om å skrive måle- og kappseilingsreglene. Dette poeng, at hverken Paulsen eller Abelsted, var alene, understrekes i Morgenbladets omtale av Abelsteds måle- og kappseilingsregler fra 1875: ”De Mænd, som have sat sig i Spidsen for denne Sport, finde, at den hidtil brugte Fremgangs­maade ved Klassifice­ringen av Baadene for de forskjellige Bygningsarter, som pleier at fremmøde, giver et utilfredsstillende Resultat ligeoverfor Baadenes respektive Drægtighed. De have derfor nu, for at afhjælpe dette, besluttet at lægge en anden Maaling til Grund for Klassificeringen.” Det er god grunn til å tolke ” de Mænd, som have sat sig i Spidsen for denne Sport ” som styret i RB.

Måleregelen var slik:

a. Længden maales indenbords mellem Stævnene.

b. Længden maales i Vandgangen mellem Yderkanten af Stævnene.

Baadenes største Omfang (girth) maales og multipliseres med Middeltallet mellem de 2 første Maal. Seilbaade inddeles efter udkomne Produkt saaledes:

Baade mellem 450 og 350 Fod Produkt sættes i Iste Klasse. Baade mellem 350 og 250 i 2den Klasse. For begge disse Klasser gjælder en Respit av 1 Minut pr. 100 Produkt pr. Mil [1 sjømil = 4 nautiske mil]. Baade under 250 regnes til 3die Klasse. For disse indbyrdes regnes ikke Respit.

Denne første måleregelen ble i likhet med de mange som skulle komme senere, innført for å kunne gi sammenlignbare resultater for de den gang eksisterende båter; brede seilbåter og snekker basert på den tradisjonelle østlandstypen. Men når en regel først er innført, viste det seg raskt at man kunne oppnå en fordel ved å tilpasse nybygde båter til regelen selv om det skulle gå ut over sjødyktigheten. Fordi høyden på fribordet telte med i girthmålet ville man oppnå en slik fordel ved å redusere dette.

Alt i 1880 ble det uheldige i dette innsett. Girthmålet ble da modifisert ved at fribordets høyde ikke telte med i Girth-målet. Ved også å innføre en konstant i formelen ble målet: Fod Produkt erstatt med Ton som benevnelse. Det er ”Kristianiaregelen”. Om man sier at selve måleregelen ble utviklet i Revierhavnens Baadforening, var det Sindingbrødrene i Frognerkilens Baadforening som skulle bli kjent for å utnytte dem maksimalt.

Alt i 1870 hadde deres far, bestyreren ved Aker Mek. Verk. Ulrik Sinding konstruert den første norske seilbåt med utvendig jernkjøl. Ved å beholde jernkjølen og redusere båtbredden konstruerte brødrene 80-årenes regattamaskiner, ekstremt lange og smale spissgattere som gikk under navnet ”planke på langs”.

Redningsvest påbudt i 1875

For regattainteresserte kan det være interessant å nevne at reglene også inneholdt luffeforbud: ”Naar en Baad indhenter en anden, har den Lov at gaa til Luvart, og den der er i Læ, maa ikke skjære op i Vinden for at hindre den anden i Seiladsen.”

Som et kuriosum må det nevnes at det første kjente påbud om redningsvest i båt stammer fra Abelsteds regler: ”Enhver Baad maa være forsynet med en Redningsbøie for hver av Mandskaberne, i Mangel heraf bliver Baaden tilbagevist.” Man kan spekulere på om ikke Eilert Sundt som siden 60-årene hadde vært sterkt opptatt av sikkerhet i småbåt, inspirerte ham på dette punkt: Abelsted var Sundts forlegger og venn. En nærliggende episode kan også ha vært bakgrunnen: ”Dr. og spesialist i Fruentim­mer­syg­domme” Oscar Egede Nissen ( 1843-1911) hadde lenge vært et kjent medlem i RB. Under en regatta seilte han ned båten i Bunde­fjorden, men han og sønnen reddet seg ved å svømme i land. Vi vet ikke om dette havariet var før eller etter 1875, men om det var før, kan det ha vært en medvirkende årsak til påbudet.

Les del 2