Båter

På tross av at man i 1875 innførte klassebegrensninger etter Fod Produkt –regelen, ble det likevel kunngjort i innbydelsen at regattaen var åpen for båter inn til 24 (norske) fot, eller nær 25 engelske fot. Dette var sikkert i overensstemmelse med tidligere praksis.

Det betød at større båter, yachter, måtte utenlands om de skulle delta i regattaer. Vi har alt hørt om Grøns sagnomsuste deltagelse i Aarhus, men også andre av båtforeningens medlemmer deltok med hell i nordiske regattaer. Under de internasjonale regattaer som GKSS arrangerte i Gøteborg i 1871 deltok 15 norske lystfartøyer, hvorav syv ble premiert. I annen klasse mellom 20 og 35 tonn tok P.A. Larsen 2. premie med Lyn, mens Joh. P. Paulsen med Stormfuglen tok 1. premie og J.A. Holmboe 3. premie i samme klasse med Rap – alle seilere fra RB. Også tre av Østfoldseilerne ble premiert, og C. Archer, Larvik, fikk en 3. premie.

Bakgrunnen for denne begrensningen var neppe mangel på større båter som kunne være aktuelle for regattaseilas, men hverken i RB eller FB var det havneplass til dem. Størrelsesbegrensningen var derfor en konsekvens av at regattaene var foreningsarrange­menter. Ved stiftelsen av RB var forholdene annerledes.

Alle som har skrevet om båttypene i foreningen og i de første seilaser, har skildret dem som små åpne bruksbåter. I hovedsak er nok også dette riktig. På generalforsamlingen 28. april 1854 ble månedkontingenten fastsatt til 48 skilling for ”baat”, 30 skilling for ”snekke med seil” og 24 skilling for ”snekke uten seil eller pram”. I Christianiafjorden brukte man betegnelsen: ”snekke” om en hver liten spissgatret åpen båt, inklusive robåter, på samme måte som man på Sørlandet fortsatt betegner slike båter med fellesnavnet: ”sjekte” og i Telemark: ”kogg”. Tørking av seil og inn- og utbæring av rigg var en av oppsynsmennenes viktigste oppgaver. Derfor var det lavere kontingent for prammer og snekker uten seil.

I et brev til Christiania Havnekommission i 1858 beskriver styret båtene som: ”dels Seilbaader, dels Snekker med og uden Seil.” Her presiseres ”baad” til ”seilbaad”. Mens snekkene nok kan ha vært inn til 20 – 25 fot med løs rigg, må seilbåtene ha vært noe større med fast rigg. Antagelig var noen av seilbaadene halvdekkere, mens vi vet at i hvert fall noen av dem hadde helt dekk. Dette bekreftes av annonser for ”seilbaad”, respektive ”dæksbaad” til salgs i 1855 og –56. I det første tilfellet henvises interesserte til ”Opsynsmanden ved Baadforeningen paa Revieret” i det andre til ”Capt. B. Hall”, dvs. mudringsinspektør Bernt Hall i styret. Sannsynligvis dreide det seg om som tradisjonelle typer som Hvalerskøyta som fikk dekk rundt 1820, men på to tegninger av Hans Rosenørn Grüner fra 1855 vises det lystbåter med kutterrigg (gaffelrigg) utenfor Vippe­tangen. Denne riggen utelukker Hvalerskøyta som var spri-rigget. Heller ikke skrogformene ser ut til å passe med noen tradisjonell østlandsbåt. Tegningene til Grüner innebærer at tidspunktet for kutteren som lystbåt i Norge skyves tilbake med 10 år, og at slike båter var i bruk i foreningen alt ved stiftelsen.

Båtene på Grüners tegninger kan selvsagt ha vært importert, men det er også mulig at vi her står overfor Grøns, og kanskje Norges første lystbåtkon­struksjon. Vi vet at Grøn hadde ”Baad” i 1853 og i 1865 konstruerte han Let som er Norges første lystbåt med kjent konstruktør. I omtalen av Let i 1867 heter det i B. Bjørnsons Norsk Folkeblad: ”Advokaten har bygget flere lignende fartøyer og alle har vist sig at være ypperlige seilere.” Grøn må derfor ha konstruert sine første båter av samme type som Let tilbake på 50-tallet, og det er sannsynlig at seilbåten som han var registrert med i 1853, var egenkonstruert. Det er heller ikke umulig at begge båtene som Grüner viser, var Grøn-konstruksjoner.

Hvis kutteren var norskbygd er det også en fjern mulighet for at det kan ha vært en Søllingbåt, en kuttertype, som ble bygd frem til 1815 i Larvik som losbåt. En av Søllings båtbyggere som hadde fått en formell båt- og skipsbyggerutdannelse fra København, Peter Stenersen, drev båtbyggeri på Youngs tomt i Bjørvika i hvert fall rundt 1820 og muligens også senere.

I 1854 viser medlemsprotokollen at det var 20 prammer og snekker uten seil og 45 snekker med seil, mens det var 11 seilbåter. Alt i 1853 ble uttrykket ”familiesnekke til salgs” brukt i annonse. Uttrykker tyder både på at snekka var innredet som lystbåt, og at kvinner hadde innpass i båtlivet. Selv om sikkert mange av foreningens båter var mer eller mindre modifiserte bruksbåter, var det åpenbart også i bruk spesialinnredete lystbåter ved stiftelsen.

Man kunne kanskje ventet at med tilstrømningen fra en ganske velhavende kjøpmannsstand, ville andelen større seilbåter øke. Det skjedde imidlertid ikke. Bare én av 45 nyinnmeldte i 1858-60 er registrert med ”Baad”. Samtidig meldte en god del av seilbåteierne seg ut av foreningen, og det samme gjorde f. eks. Faye som ved stiftelsen hadde seilsnekke. Dette var medlemmer som vi vet skaffet seg større lystyachter. Dette førte til at antallet større seilbåter i foreningen sank til syv, og andelen falt fra 15 % i 1854 til 6 % i 1860. Den økonomiske oppgangen i perioden tilsier neppe at det ble færre seilbåter i Christiania, tvert om. Årsaken til fallet må snarere sees som et bevisst strategisk valg fra styret som prioriterte å gi plass til flest mulig med små båter, fremfor å skaffe plass i havnen til større seilbåter. Også på dette punktet ser man omrisset av en egalitær policy fra styrets side.

Mot slutten av århundret har vi beretninger om at byens større kuttere lå i bøye i Hovedøybukta. Også foreningens egne medlemmer med store båter hadde på dette tidspunkt plass for båtene utenfor foreningens havneanlegg. I 1850-årene ser det imidlertid ikke ut til at de beholdt medlemskapet hvis de skaffet seg større lystyachter, og folk med slike yachter fikk heller ikke medlemskap. Sannsynligvis ble Hovedøybukta tatt i bruk som lystyachthavn allerede på denne tiden.

Kristiania Seilforening - KS

Når regattakomitéen først var dannet, oppsto det snart et behov for å gå videre i å organisere seilingen som en egen idrett med egen medlemforening på linje med foreningene for skøyter, ski og turn. P.T. Malling skriver at Paulsen henvendte seg til dr. Oscar Nissen og fikk ham til ”at utstede indbydelse til et møde for at forhandle om stiftelsen af en forening”. Det kan nok være riktig at initiativet til stiftelsen kom fra Paulsen og styret i RB, men sannsynligvis var Nissen selv en drivkraft for å demokratisere seilsporten i Kristiania. I hvert fall var det Nissen som undertegnet kunngjøringene om stiftelsesmøte for seilforeningen og de to stiftelsesmøtene foregikk i hans hus.

Som unionsmotstander hadde han allerede i 1864 vært blant stifterne av Christiania frivillige Skarpskyttercorps - og i 1877 av Christiania Skiklub. Samme år som seilforeningen, 1878, stiftet han en lokalforening av Totalavholdsselkapet i Kristiania, hvor han ble formann i landsforbundet året etter. Fyrstikarbeiderstreiken i Kristiania i 1889 radikaliserte både ham og bl.a. Henrik Ibsen, men Nissen meldte seg inn Det Socialdemokratiske Parti, hvor han ble formann fra 1906 til sin død. Fra 1894 til 1898 var han redaktør i Socialdemokraten, nå Dagsavisen.

Selv om Nissen selv var avholdsmann, gikk det en rekke seilhistorier om ham. Særlig kjent ble historiene om seilturene med Garibaldi, hvor mannskapet var fra kunst­nermiljøet på Kafé Engebret, bl.a. skuespilleren Johannes Bruun som ble ekskludert fra RB i 1884. Disse historiene ga opphav til et Hauk Aabels kjente revynummer, ”Garibaldi” som handlet om en seiltur til Strømstad, men som endte i Kongshavn.

På møtet i Nissens hus, 26. mars 1878, med 21 deltagere, ble man enige om å danne ”et sluttet selskab bestående af aktive og passive medlemmer”. Det ble valgt et interimstyre bestående av J.A. Holmboe, Joh. P. Paulsen og seilmaker N. Nielsen fra RBs styre, O. Nissen som var medlem uten verv i RB, samt lærer Chr. Schollert fra FB. På møtet erklærte regattakomitéen av 1876 seg oppløst og overdro protokoll m.v. til den nye forening.

På den konstituerende generalforsamling samme sted, 9. april 1878, møtte 13 medlem­mer. Den vedtok navnet Kristiania Seilforening (KS). Navnevedtaket om Kristiania med ”K” ga kanskje et signal om hvor man sto i datidens kulturelle og politiske kamp. 15. mai samme år ble Christiania Roklub stiftet – og det ga et annet signal; roklubben ble stiftet av ”unge Christianiamænd, som i Udlandet havde fattet Interesse for Roning i engelske Baade” og denne klubben hadde ingen forbindelse med det øvrige båtliv. På den annen side fikk opptaks­reglene i seilforeningen et anstrøk av de engelske Yacht Clubs eksklusivitet. Søknaden krevde anbefaling av fem medlemmer, og skulle være innsendt 14 dager før generalfor­samlingen, hvor opptak krevde 2/ 3 flertall. Disse regler ble riktignok snart rettet på, og kontingenten ble satt så lavt at den ikke skulle virke ekskluderende.

Til styret som skulle konstituere seg selv, ble valgt: J.A. Holmboe, Joh. P. Paulsen og seilmaker N. Nielsen, samt lærer Chr. Schollert, ingeniør G.A. Sinding fra FB. Holmboe som ikke hadde vært tilstede på møtet, frasa seg valget, men på første styremøte ble bondehand­leren og den senere arkitekten Julius Foseid fra RB innvalgt som sekretær og kasserer etter at Paulsen var blitt valgt som formann. Foseid som var nabo og kollega til Joh. P. Paulsen i Brogaden, ble sittende i denne stillingen frem til 1897, avbrutt av to år som formann fra 1890.

Forslag om ”KNS” i 1878

Foseid gjorde seg umiddelbart bemerket som seilorganisatorisk strateg. Allerede ved første høstmøte 1878 lanserte han forslag til å utvide seilforeningen til noe som til forveksling ligner det sammenslåtte KNS som først ble dannet i 1904. P.T. Malling skriver:

”Deltagelsen i danske og svenske regattaer hadde dessuten gitt vår lystseilas god sportslig oppmuntring. Det var derfor et ganske solid grunnlag Kristiania Seilforening hadde å bygge på, da den blev startet i 1878, og den samlet straks de fleste av byens interesserte yngre seilsportsmenn, om enn eierne av de større kuttere holdt sig tilbake. Foreningens fartøyer bestod derfor vesentlig av mindre båter, som imidlertid i sportslig henseende stod høyt i forhold til sin tid og med ære kunde ta kampen op ved regattaene i vårt naboland. Foreningens hovedformål var selvfølgelig å virke for seilsportens utbredelse i Oslo, ved avholdelse av årlige regattaer, men den hadde også et åpent øye for en videre utvikling av seilsporten på andre måter.

Allerede straks etter starten i 1878 fremsatte kjøpmann Julius Foseid forslag om, at foreningen «skulde sette sig i forbindelse med mulige andre foreninger for å få et almindelig flagg, om mulig statens.» Forslaget vant imidlertid ingen tilslutning, men Foseid oppgav ikke tanken, og for foreningens generalforsamling i 1879 fremsatte han forslag om «at Kristiania Seilforening skal overgå til en større almindelig norsk seilforening betitlet «Norges Seilforening».

Forslaget fremkalte et skarpt ordskifte. Ved avstemningen fikk det 10 av 18 stemmer, men falt da det som lovsak krevde 2/3 majoritet. Forslagets motstandere innvendte at foreningen ingen rett hadde til å kreve eller i navn å ta noen rang over de andre foreninger.”

Forslaget til navneendring var for så vidt i tråd med den vanlige borgerlige selvbe­visst­­het i hovedstaden. I 1868 hadde Christianiaborgere som inkluderte medlemmer i RB, stiftet Den Norske Turistforening og i 1871 Norsk Jæger- og Fisker­forening. Begge ble landsforbund først langt inn på 1900-tallet. Når det gjaldt seiling var forholdet mer komplisert. Det fantes kjente lystseilere i flere byer nedover Kristianiafjorden og på Vest­landet, og de hadde også stiftet seilforeninger i Stavanger, Tønsberg og Bergen. Riktignok hadde disse foreningene avgått ved døden, men nye var på beddingen. Arendal seilforening ble stiftet i desember 1878.

Paulsen som ble langvarig syk og døde i 1887, trakk seg fra styret i 1880. Inn som formann kom f yrforvalter og skipsreder Simon Wesmann, og som styremedlem kom damp­skipskaptein og kasserer Johan Henrik Konow. Begge hadde året før blitt valgt inn i styret i RB. Med denne justeringen ble det første styret i seilforen­ingen sittende uendret til 1890.

J.H. Konow som satt i RBs styre fra 1879-93, var i perioden 1880-86 også valgt inn i FBs styre fra 1880 til 1886. Som vanlig gir ikke protokollene i båtforeningene noen som helst opplysning om de underliggende årsaker til denne trippelfunksjonen, men overfor FB må det ha dreid seg om et forsøk på å gjenopprette en tett forbindelse mellom båtforeningene via en personal­union på styrenivå. Da Konow også ble valgt inn i styret i seilforeningen, fikk han en helt sentral stilling i byens seil- og båtliv. Vi kan ikke vite sikkert retningen på innflytelsen, men rekkefølgen på begivenhetene tyder på at plasseringen av Konow i styrene i både FB og KS kan forstås som Rytteragers virkemiddel til å utøve RBs strategi overfor de to andre foreningene.

Mot slutten av 1880-årene ser det ut til at RBs evne og vilje til strategiske disposi­sjoner i norsk seilsport nærmest er over. Det passer også godt med at Konow trakk seg fra, eller ble sparket fra, styret i FB i 1886. I 1890 trakk hele det RB-dominerte styret seg i KS, og selv om Julius Foseid da overtok som formann frem til 1892, manglet han støttespillere fra RB i styret. Foseid sitter fortsatt i RBs styre frem til 1898, men i KS går han i -92 tilbake til stillingen som sekretær, og fra sekretærvervet blir han kastet i 1897 etter en opprivende strid.

Som Malling skrev, holdt de få eierne av de større yachter seg til å begynne med borte fra foreningen. Regattaene fortsatte med små og lite prangende båter stort sett opp til 24 – 30 fot. Skiftet kom med en internasjonal regatta som foreningen etter forslag fra lærer Chr. Schollert, arrangerte ved Horten i 1880. Da kom yachtene, bokstavelig talt, på banen. Det var anmeldt 71 båter, hvorav fire danske og en svensk; fra Kristiania møtte 26. En engelsk yachtklubb var også representert med Blenda, en stor engelsk kutter som tilhørte den engelske konsul. Båtene var inndelt i seks klasser med den største 20 tonn og over, mens minste klasse var under 2,5 tonn, dvs. ca 24 fot. Regattaen hadde vakt voldsom interesse og det kom 20 dampskip med tilskuere fra byene ved fjorden helt ned til Arendal. Flere marinefartøyer møtte opp og seilingen ble for første gang i Norge kongelig ved at også den kongelige yacht Svalen med Oscar II møtte opp som tilskuerbåt.

Regattaen ble imidlertid en fiasko med vindstille, regn og avbrutte seilaser tre dager på rad. Styret tok det som et sjokkerende nederlag, slikket sine sår, og gikk tilbake til å arrangere mindre regattaer i havnebassenget - og dette tilbaketoget åpnet for andre krefter.

Norsk Forening for Lystseilads - NFfL (senere KNS)

Selv om KS ikke endret navn til Norsk Seilforening, var ikke ideen død. Det nye initiativet kom ikke fra Kristiania, men fra byene ved fjorden. I 1882 innbød tre representanter for plankeadelen i Østfold: Chr. Anker, S. Wiese og J.A. Berggrav til en regatta ved Hankø. Fiaskoen fra 1880 var nok ikke helt glemt; bare halvparten av antallet fra 1880 meldte seg på: 37 båter, men det var likevel langt større oppslutning enn ventet. Selve regattaen ble også så vellykket at det om kvelden var lett å få gehør for en norsk fellesforening for lystseilas som kunne arrangere årlige regattaer av denne typen. Gunnar Knudsen, den senere statsminister, tok opp saken, og innbyderne til regattaen påtok seg å forberede et stiftelsesmøte.

På dette møtet på Kristiania Børs den 7. februar 1883 deltok det 25 mann, hvorav seks fra Østfold: brødrene Chr. og Nils Anker sammen med Søren Wiese og Omar Lyche representerte plankeadelen i Halden, J.A. Berggrav og Chr. B. Molvig skipsrederne fra Fredrikstad. Fra Arendal møtte skipsrederne Chr. Stepheansen og Julius M Smith, , samt C Archer fra Larvik og forslagstilleren Gunnar Knudsen fra Porsgrunn. Fra Kristiania møtte 15 mann. Alle styremedlemmene i KS møtte. Sett fra båtforeningenes side, møtte: skipsrederne S Wesmann, H.M. Rummelhoff og B.O. Schlytter, kasserer J.H. Konow, seilmaker N. Nielsen og kjøpmann og arkitekt J. Foseid fra styret i RB. Fra FB kom: lærer Chr. Schollert, brødrene og ingeniørene G.A. og EAH Sinding; cand. jur. G Timm kom også fr FB, men var uten verv. Ut over Havnedirektør J. Johnsen, møtte det også fire mer ukjente Oslo-seilere som sannsyn­ligvis var medlemmer i de to foreningene. Av dem skulle cand. jur. Th Hellesen senere bli formann i KS.

G. Knudsen var ordstyrer. Balansen mellom grupperingene i interimstyret som skulle utarbeide lovforslag og arrangere neste års regatta, ble ivaretatt ved at formennene i seilforeningene i Kristiania, Arendal og Fredrikstad ble valgt: Wesmann, Stephensen og Berggrav. Wesmann representerte samtidig RB så, kanskje for å få balanse fra Kristiania, ble også G.A. Sinding fra FB valgt inn. I tillegg kom G. Knudsen.

Den første ordinære generalforsamling ble holdt i Moss under den første landsregatta 18. august samme år. Alt på det forberedende møte var Foseids gamle forslag om ”et almindelig flagg, om mulig statens” tatt opp. Hensikten med flagget var nok primært å markere foreningen og medlemmenes eksklusivitet slik det da var vanlig i nordeuropeiske yachtklubber, men den svenske KSSS hadde også oppnådd privilegier: skatte- og tollfritak samt fritak for havneavgift for båter som førte flagget. På dette møte ble det vedtatt å søke kongen om et slikt eget flagg, med de samme privilegiene. Det drøyde nær to år uten svar, og gjennom diskré diplomatiske kanaler viste det seg at kong Oscar II var blitt meget sur over at man i senter på flagget hadde søkt om å få den norske løve i stedet for kongens monogram. Etter en ny søknad med monogrammet på plass, ble flagget godkjent i en kgl res. av 16. des. 1884, men søknaden om skatteprivilegier krevde behandling i den norske regjering. Selmers embetsmannsregjering som ennå satt da den første søknaden ble sendt, kunne nok vært innstilt på å innvilge slike privilegier, men etter riksrettsaken mot ham og innføringen av parlamentarismen i 1884 var selvsagt den nye venstreregjeringen ikke innstilt på å gi privilegier slik som KSSS hadde.

Ved valget ble det fulgt de samme prinsipper om balanse som ved forrige møte: Nils Anker, Halden ble valgt til formann, med G. Knudsen som viseformann. Wesmann, Stephensen, og G.A. Sinding ble styremedlem­mer med Chr. Schollert og C. Archer, Larvik som varamenn. Styret kunne etter lovene velge en kasserer i eller utenfor sin midte, og styrets første handling var å ansette vår gamle kjenning Julius Foseid som kasserer og sekretær. I denne stillingen ble han sittende til etter samlingen i 1904, og i perioden 1889-1902 også som viseformann. Denne trippelposisjonen som sekretær/kasserer/styremedlem i både NFfL, KS og RB skulle han beholde frem til 1897, og i NFfL ble han sittende til etter samlingen i 1904. Året etter ble G Knudsen formann og Wesmann viseformann, stillinger som begge beholdt til 1887. Da rykket G.A. Sinding opp som formann med C. Archer som viseformann. Scollert kom nå inn i styret sammen med Nils og Chr. Anker fra Halden. For første gang hadde ikke lenger RB, med unntak av Foseid, noen hånd på roret i NFfL; FB var nå i ferd med å overta den rollen.

NFfL som var tung av brukseiere og skipsredere, var likevel en relativt demokratisk og organisasjon uten den engelske yachtklubbens eksklusive og ekskluderende profil. Som ved starten av KS, holdt de store yachteierne som ikke seilte regatta seg unna og en stor del av båtene var små og upretensiøse. Kontingenten ble satt lavt for at økonomien ikke skulle hindre noen medlemskap, og – utrolig nok – statuttene åpnet eksplisitt for kvinnelig medlemskap på linje med menn. Innmeldingskontingenten (medlemscertifikatet) var kr. 2, årskontingenten kr. 2 for medlemmer i anerkjent seilforening og kr. 4 for andre. Fartøy­kontingenten varierte mellom kr. 2 for fartøyer under 4 tonn, opp til kr. kr. 15 for fartøyer over 20 tonn.

Ettermiddagspromenaden flytter vestover i 1887

Tiden rundt stiftelsen av Baadforeningen i Revieret var en oppbrudds­periode. Det før­industrielle Christiania begynte omformingen til industribyen Kristiania. I denne prosessen vokste byen raskt og delte seg i en øst- og en vestkant. Det gamle Christiania, kvartalene, hvor borgerne med tjenestepiker, svenner og handelsbetjenter hadde bodd og arbeidet i samme hus, ble frem mot 1890-årene omdannet til det boligtomme sentrum slik vi kjenner det i dag. Det nye slottet fra 1848, med anleggelsen av Karl Johans gt. vest for byen, skulle 40 år senere komme til å markere på hvilken kant av byen det nye sosiale tyngdepunktet lå. Over­klassen flyttet mot vest og arbeiderklassen bosatte seg i øst.

Ettermiddagspromenaden som var en viktig del av overklassens ritualer frem til 1. verdenskrig, gikk frem til slutten på 80-tallet, antagelig 1887, for seg i promenadestrøket: Kirkegaten – Festningsplassen. Da flyttet det seg, som om det skulle ha skjedd etter vedtak, til Karl Johans gades vestre del. Denne flyttingen av ettermid­dagsprome­naden kan stå som symbol på at det sosiale og geografiske tyngdepunktet var omdefinert og hvor det borgerlige domene i byen lå. Samlingsstedet for de månedlige vintermøter i KS, og antagelig RB, var i 1887 i Pauline Olsens spisekvarter i Kongens gade, rett opp for Revierhavnen, men snart etter flyttet det til den nye mondene Gravesens Café og videre til et eget rom på Grand Café. I 1888 ble også startstedet for den ene avårets to regattaer for første gang flyttet vestover - til Filipstad - og man seiler på Vestfjorden i stedet for Bundefjorden. Bjørvika er out - Filipstad er in. Tilsva­rende out blir nå Revier­havnen som samlingssted for overklassens seilere, mens Filipstad­bukten blir det nye det seilersenteret for dem som telte.

Vakumet som oppsto da borgerskapet flyttet ut av de søndre kvartaler, ble snart fylt fra øst. I boligene rundt Skippergaten flyttet arbeiderklassen inn også i fysisk forstand. Ellers ble det kontorisert, og strøket som inkluderte Revieret og hadde vært byens fornemste; ble nå omdefinert – ikke nødvendigvis som en del av østkanten – men som østkantens domene. Dette domenet, for ikke å si revir, strakte seg for øvrig snart langt ut i fjorden og kom til å omfatte alle øyene fra Hovedøya til Nakkholmen, og det kom til å holde seg stabilt over tid. Det er også grunnen til at de færreste Vestkant-folk av undertegnedes generasjon noensinne kom til disse øyene under oppveksten, mens de var velkjente for mange av etterkrigstidens østkantung­dommer.

Oppgangsperioden som bl.a. førte til utbyggingen av store deler av Frogner og Grünerløkka i 90-årene, startet midt på 80-tallet og falt sammen i 1898. Under oppgangen økte rikdommen og selvbevisstheten kraftig hos borgerskapet på vestkanten, samtidig som arbeiderklassen på østkanten fikk en eksplosiv vekst, og også der økte velstanden. – Når det regner på presten drypper det på klokkeren.

Båtstati­stikken har alltid vært et godt konjunkturmål, og selvsagt fikk denne utvik­lingen konsekvenser for alle båt- og seilforeningene hvor det i vest ble rivninger mellom de nyrike som ønsket å vise frem sin nyervervede status og representanter for de gamle seil- og båtmiljøene. I øst kom rivningene mellom det tilsvarende gamle seilmiljøet og de nye østkantmedlemmene.

Konflikter i FB

Presset på båtplasser, og ikke minst for større båter, ble særlig stort i FB som nå lå på ”riktig kant” av byen, men her var plassene som i RB, begrenset til ca 90 mindre båter. Stridene i FB slo inn i 1887 samtidig som båthavnen fikk en ny sosial vertsfunksjon i seilermiljøet. Da ble det først vedtatt å redusere antallet styre- og varamedlemmer fra åtte til tre, deretter ble hele det gamle styret med unntak av skipsreder Schlytter kastet. Bl.a skipsfører Schrøder, lærer Schollert, og brødrene Sinding forsvinner inn til videre ut sammen med Konow.

Det neste året var preget av de typiske skinn­konflikter som oppstår når andre ting ligger under. I formen slik de går frem av proto­kol­len, dreide det seg om tilsynelatende uforståelige juridiske spissfindigheter, med bruk av eksterne jurister, om hvorvidt ekstra­ordinære generalforsam­linger i fremtiden kunne vedta lovendringer eller ikke. Det nye styret med N.P. Gielstrup som formann og veisjef Roshauw som det 3. styremedlem, nektet også å godkjenne og polemiserer i protokolls form mot referatet fra en ekstraordinære generalfor­sam­­ling hvor det nye styret åpenbart led nederlag. Referatet var protokollert og undertegnet av medlem­mer fra det gamle styret.

På sikt roet denne konflikten seg, Gielstrup forsvinner i 1890 og fra 1892 overtar Rossow som formann. En del av de gamle styremedlemmene er nå kommer inn igjen, men den siste formelle forbindelsen mellom de to båtforeningene blir brutt med Konow.

Fra Seilforening til Kongelig Norsk Yachtklub

I KS hadde medlemstallet fra 1880 svingt mellom 50 og 77 medlemmer. På slutten av 80 tallet slo de gode tidene inn over foreningen som økte medlemstallet fra 50 i 1887 til 90 medlemmer året etter. Malling skriver om 1888: ”Fartøyenes størrelse og udstyr, og som følge heraf deres verdi hadde også steget, medens de ældre og især mindre fartøyer var udrangerede.” Dette førte til at man i ved vårregattaen 1889, for første gang siden fiaskoen i Horten i 1880, så seg i stand til å stille en klasse for større båter, 10-20 tonn.

Størrelsen på medlemsbåtene og særlig antallet medlemmer ble deretter mangedoblet frem til 1903 da det var nådd 481 medlemmer. Antallet båter hadde derimot nesten ikke steget; det var fortsatt bare 59 medlemsbåter. Til sammenligning var det 77 medlemmer med 44 fartøyer i 1882. Til gjengjeld dreide det seg nå ikke lengre om småbåter på 21- 24 fot, men den samlede tonnasjen etter girthregelen var 420 tonn. Dvs. at gjennomsnittsbåten var på 7,1 tonn hvilket tilsvarer en båt på ca 36 fot. Et vedtak i 1894 bidro til endringer i foreningens profil og forklarer noe av den manglende vekst i antallet medlemsbåter og aktive seilere. Da vedtok man å sløyfe de to minste klassene fra båtregisteret.

Regattamessig var tiden fra slutten av 80-tallet en nedgangsperiode; foreningens medlemmer maktet ikke lenger å hevde seg i konkurranse med andre nordiske seilere. Dette gjaldt ikke bare KS, men også NFfL. Årsaken var angivelig at man ikke hadde maktet å følge med på den internasjonale utviklingen med nye båttyper. Både Sindings spissgattere og etter hvert også Grøns båter ble akterutseilt. Siste gang norske båter hevdet seg i denne perioden var dobbeltseieren i København i 1891 med Grøns gamle konstruksjoner, men ingen av disse båtene seilte for KS. Gjennom 90-årene ble det gjort flere forsøk på å bedre nivået, bl.a. ved bygging av de nevnte øvelsesbåter. Men skal man dømme etter Mallings fremstilling ble man, særlig mot slutten av 90-årene, stadig mer opptatt av tiltak som kunne gi KS posisjon vis á vis de øvrig nordiske kongelige seilforeningene i Gøteborg, København og Stockholm. I 1897 ble foreningen innbudt av KSSS til Stockholm i anledning kong Oscar IIs 25-årsjubileum for å seile om en ny vandrepokal. Da satset man stort ved å danne et konsortium (det første i norsk seilsport?) for å bygge en båt som kunne hevde seg. Selv om det bare holdt til en 4. plass, viste man at man var med, og året etter kunne KS innby de samme nordiske foreninger til en regatta ved Moss og Kristiania.

Seilasene i 1898 beæres med Kongen nærværelse og han deltar på aftenens supé med ball i Moss etter den ene regatta­dagen. Stevnet avsluttes så med ball på Grand hotell i Kristiania med 350 deltagere. Malling refererer for en gangs skyld ikke regattaresultater, men konkluderer med at ”Stævnet var i sin helhed en avgjort succes for foreningen, hvorved dens position braktes op til en lederstilling inden den norske seilsport.”

Denne nordiske satsningen under jobbetidens pengerikelighet brakte året etter frem hele åtte nye båter som deltok ”med glans” i regattaene i Gøteborg og København.

Det mangler opplysninger om oppslutningen om foreningens regattaer gjennom 90-årene. Sannsynligvis ble det seilt regattaer i foreningens regi etter 1891 i indre Oslofjord, men i 1898 ser det ut til å være slutt med de gamle lokale regattaene. I 1899 ser det ikke ut til å ha blitt avholdt noen regatta overhodet, men ”for at tilfredstille seilernes ønsker om at kunne deltage i flest mulig regattaer, optog man igjen i sommeren 1900 den ordning af regattaene, at man midt på sommeren afholdt to seiladser umiddelbart etter hverandre.” Det dreide seg om at man gikk inn i et samarbeid med NFfL om å utvide deres landsregatta med to dager, og denne ordning ser ut til å ha bli beholdt i resten av KSs levetid. M.a.o. ser det ut til at foreningen, med unntak av 1898, sluttet med egne regattaer en gang midt på 1890-tallet.

I 1903 er profilen på foreningen ganske klar. Den er hovedsakelig en selskapsklubb, den avholder ikke selvstendige regattaer, det går åtte passive medlemmer uten båt for hver seiler, og nær alle aktive seilere er også medlemmer i NFfL.

Seilerne, båtene og gjerne gode regattaresultater er likevel uhyre viktige for foreningen og det store flertall av ikke seilende medlemmer. De kaster glans over foreningen, som Malling ville ha uttrykt det. I dag ville vi sagt at de var viktige for imagebyggingen – for foreningen og for det enkelte passive medlem.

Omdanningen fra seilforening til Yacht Club gikk i flere trinn. Denne totale omformingen av foreningen skjedde ikke uten konflikter.

I både KS og NFfL kom de innledende strider omkring målereglene. Også her var det de gamle seilerne med G.A. Sinding i spissen som forsvarte de gamle Abelsted-reglene hvor seilarealet ikke ble vektet. Det var to hovedinnvendinger mot de nye reglene: de ville gi dårligere båtskrog og måling av båtene ville bli ”et for omstendelig arbeide”. Nå kan man selvsagt ikke se bort fra at Sinding som hadde satset hele sin konstruktørkarriere på ekstreme spissgatter­konstruk­sjoner, tilpasset de gamle reglene, kunne ha vikarierende motiver, men han hadde rett i en ting. De nye reglene betød at målekostnadene steg, og denne kostnadsøkningen ville utelukke en del båteiere med små båter og dårlig økonomi fra regattadeltagelse.

Ved siden av at generalforsamlingen i KS i 1889 vedtok de nye målereglene, kom det krav til nye lover. Malling skrev: ”Som et sikkert tegn på livlig bevægelse inden foreningen anmodede også den samme generalforsamling bestyrelsen at tage foreningens love under revisjon.” Året etter ble nye lover vedtatt og styret ble etter mønster av FB, innskrenket til tre personer. Det åpnet for at også i KS gikk hele det gamle RB-dominerte styret. I første omgang ble den gamle sekretæren, Julius Foseid formann, med Th. Hellesen som 3. styremedlem.

To år senere, i 1892, må det ha vært gnisninger i styret. Direkte på generalforsamlin­gen fremmet Hellesen benkeforslag om å bygge to øvelsesbåter, samt om å øke i kontingen­ten. Formannen, Foseid, pekte på at disse vidtgående forslag som man ikke straks så rekkevidden av, måtte komitébehandles. En hurtigarbeidende komité ble også nedsatt med bl.a. både Foseid og Hellesen som medlemmer, men som Malling skriver: ”Generalforsam­lingen viste straks sin sympati for Hellesens forslag ved å velge ham til formand.” Komitéen som leverte sin innstilling innen fristen, konkluderte for øvrig med at båtene kunne bygges uten kontingenthevning, hvilket også ble vedtatt på en ekstraordinær generalforsamling våren 1893.

Sårbarheten med tremannsstyret viste seg snart. Den 32 år gamle Hellesen ble syk i august –93 etter åtte måneders funksjonstid og døde kort etter. Viseformannen lærer Schollert rykket opp, men med Mallings ord: ”på grund af en rivning foranlediget ved uddelingen af en af juveler N.M. Thune opstillet værdifuld extrapremie for bidvindsseilads, nedlagde Schollert sit formandshverv, meldte seg ud og holdt sig i mange år borte fra foreningen.” Tilbake i styret satt den 23 årige Johs. Wesmann, sønn av den tidligere formann. Som støtte hadde han riktignok den tidligere formannen Foseid som var gått tilbake til sekretærstillingen.

G.A. Sinding overtok nå formannsvervet en periode . I 1894 sløyfet man de to minste klassene fra fartøysregisteret, satte opp kontingenten og skjerpet opptakskravene i retning av det engelske ”blackballing”-systemet som var i vanlig bruk i deres Yacht Clubs: En søknad krevde anbefaling fra fem medlemmer, og i styret måtte den ha støtte fra minst fire av fem styremedlemmer.

I 1896 ble Sinding avløst av juveler Thune som om vi forstår Malling rett, hadde nedlagt seg store for­tjenes­ter. Han nevner én sak – uniformssaken. Alt i 1881 var spørsmålet brakt på bane, men ble dengang lagt død. I 1894 ble det vedtatt reglement for en ny uniform, men den kom ikke i bruk før Thune på en ekstraordinær generalforsamling i 1897 får gjennom den forandring at ”knapper­ne udføres i sort ben hvori er indgraveret et anker med stjerne over og klubbens initialer K.S., samt at huemærket skulde bestå af foreningens standard i emalje omgivet af en egekrans.”

Nok en gang oppsto det strid mellom ham og veteranene, som endte med at veteranen måtte gå. Denne gangen var det Foseid som hadde sittet som sekretær siden stiftelsen. Foseid ble etter en konflikt med Thune, plutselig oppsagt. I den etterfølgende strid med skriftveksling mellom Foseid og Thune/styret trues foreningen i følge Malling med splittelse. På generalfor­samlingen hvor styret stiller sine plasser til disposisjon, ”behandles saken med levende inter­esse og talernes pro et contra-innlegg hilses med demonstrerende bifall.” Saken ble som man kunne vente, avgjort med et formalvedtak om at ansettelse eller avskjed­igelse av foreningens sekretær alene hører inn under styret. Malling gjør det klart at det ikke har dreid seg om noen form for misligheter fra noens side, men insisterer på at avskjeden ”udelukkende har sin grund i personlig differents, der vilde vanskeliggjøre fortsættelse af et tilfredsstillende samarbeide.”

Siden begynnelsen på 90-tallet var det blitt arbeidet med planer om et eget klubbhus, og en må tro ikke minst en klubbhavn for å kunne skaffe havneplass til den økende flåten av båter uten tilknytning til båtforening. Malling nevner imidlertid bare: ”Den store trang til selskabeligt samvær gjorde stadig savnet af et eget klubblokale mer føleligt. Ønsket om å få et sådant var jo ikke ny.” Hittil hadde økonomien vært et hinder, men med den nye nyrike medlemsmassen var ikke dette et problem lengre. I løpet av våren 1902 ble Dronningen reist, og nærmest som en bivirkning fikk man også en god havn for foreningens båter.

Samme år fikk styret gjennomslag hos kong Oscar II for å forandre foreningens navn til Kongelig Norsk Yachtklub. Denne navneendringen møtte imidlertid så sterk misnøye i NFfL at navnet på høstens generalforsamling ble vedtatt moderert til Kongelig Yachtklub Kristiania – KYK.

Fra NFfL til KNS

Rett nok var NFfL blitt stiftet på plankeadelens og skipsredernes initiativ og man kunne ventet at denne foreningen utviklet seg i retning av en gentlemans club eller Yacht Club, men fordi KS overtok denne rollen forble NFfL en noe løst sammensatt seilforening som stort sett hadde ett årlig arrangement: landsregattaen i skiftende byer med påfølgende generalforsamling. Man kunne kanskje også ventet at motsetningen mellom å fungere både som en medlemsforening og et landsforbund, skulle bære kimen i seg til en splittelse, men utover fastsettelsen av felles måleregler fungerte den mest som regattaarrangør.

Også i NFfL ga de gode tidene seg utslag i vekst, i perioden 1888-1903 økte medlems­tallet fra 231 til 1004, dvs. en økning på 335%. Men i motsetning til KS økte også antallet medlemsbåter. Det gikk opp fra 110 til 353 båter. Rett nok var det også her en tendens til at ikke-seilere meldte seg inn, men når man trekker fra familiemedlemmer blir det likevel ikke så mange ”sosiale” medlemmer. Nesten hele veksten i nye reelle seilere under høykonjunk­turen hadde havnet i NFfL, mens de ”sosiale” seilerne uten båt havnet i KS. Man skulle tro at denne utviklingen skulle ga gitt de beste forutsetninger for fremgang, men slik gikk det egentlig ikke.

Ut over i 90-årene føltes likevel presset fra fremgangen i KS sterkt. Også i NFfL begynte man å orientere seg i retning av Yachtklubben. Sentralt i en hver slik klubb er et presentabelt klubbhus. Parallelt med KSs bygging av klubbhus på Dronningen ble det da bygget et klubbhus på Narverød ved Tønsberg. Men der tok man seg vann over hodet. Mens Dronningen fra åpningen av ble selve samlingsstedet som telte på vestkanten i Kristiania langt ut over seilernes rekker, hadde Narverød som manglet et tilsvarende nedslagsfelt, ingen mulighet for å få en driftsøkonomi i balanse. Følgen var selvsagt at NFfL kom i økonomiske vansker, og i 1904 var foreningen insolvent.

Om navneskiftet i KS til KYK høsten 1902, kom som en overraskelse for medlemmene i KS, ble det møtt med et vanntro sjokk i NFfL. Rivaliseringen mellom de to foreningene gikk nå over i bitter strid. Likevel ble det satt i gang forhandlinger om en eventuell sammenslåing. De to foreningene hadde hver sine forhandlingskort. Mens KYK hadde en velfylt kasse, et attraktivt klubbhus på Dronningen og ikke minst hadde de fått kongens sanksjon til å bruke ”kongelig” i navnet. NFfL var en forgjeldet forening med et klubbhus utenfor alfarvei, men det var de som hadde flest medlemmer, det var der de aktive seilerne var, og ikke minst var det NFfL som gjennom den kongelige resolusjon av 1885 hadde monopol på splittflagget med kongens monogram.

Den siste fordelen prøvde rett nok KYK å utligne ved at også de søkte kongen om rett til et splittfagg – et ”alminnelig flagg”, men det var lite velvalgt tidspunkt for en slik søknad. Den nasjonale flaggsaken var den gang et brennhett politisk tema. Samme året hadde Gunnar Knutsens venstreregjer­ing fått drevet gjennom en viktig symbolsk seier i kampen for unionsopp­løsning: det norske handelsflagg skulle være rent – uten sildesalaten, mens med orlogsflagget hadde man foreløpig ikke kommet noen vei. Det bar fortsatt unionsmerket – og akkurat det var fortsatt et hett politisk spørsmål. Statsministeren var selv en av våre store seilpionerer og hadde som NFfLs første formann selv stått for søknaden i 1883 om splittflagg på vegne av NFfL. Ti år senere måtte han melde seg ut av NFfL etter at han var rapportert for å ha seilt i København med ”rent” splittflagg uten unionsmerket - ”silde­salaten”. Partiet venstre hadde også valgt den tredje aktøren i hoved­stadens seilermiljø, Kristiania Ro- og Seilfor­en­ing som sin allierte. Denne folkelige seilforen­ingen som sto i skarpt motsetnings­forhold til det nå høyreorienterte KYK, ble støttet av Venstre, også økonomisk. Under disse forholdene ble selvsagt en søknad fra det unions­vennlige KYK om et eget offisielt flagg, basert på orlogs­flagget slik NFfLs var, oppfattet som en provokasjon. Søknaden ble aldri realitetsbe­handlet, men avvist i justisdepartementet på formelt grunnlag.

Også NFfL prøvde å utligne fordeler. På forslag av RBs gamle strateg, Julius Foseid, som stadig satt som sekretær, søkte man kongen personlig om å skifte navn til Kongelig Norsk Seilforening. I motsetning til flaggsaken krevde dette ingen regjeringssank­sjon – og kongen ga sitt samtykke høsten 1903. De innledende slag på det symbolske plan var nå avgjort 2-0 i favør av NFfL/KNS. Under forhandlingene ble man først enige om at foren­ingene skulle slås sammen på like vilkår og hver organisasjon så løses opp. Men regjeringen som nå så en mulighet til å bli kvitt seilernes flagg med unionsmerke og svenskekongens mono­gram, gjorde det klart at forutsetningene for Kgl. Res. av 1884 nå falt bort. Det vil si at den nye foreningens medlemmer ikke ville kunne føre splittflagget. Løsningen i 12. time ble derfor at KNS måtte bestå for å bevare splittflagget, bare KYK skulle oppløses, og dens medlemmer gå inn i KNS.

Referanser:

Solberg LK. Den urbane følelsen for natur. Under publisering 2003

Thjømøe T. 25 år i seilsportens tjeneste – Norges seilforbund 1995. Oslo 1995

Gøthesen G. Norske båter, bind I, Skagerakkysten. Oslo 1977. s 88

Solberg LK. Den urbane båten. Under publisering 2003

Hillesund P. Losvesenet på 1700-tallet. Hovedfagsoppgave i historie. UiO 1993.

Solberg LK. Revierhavnens Baatforening stiftes. Under publisering 2003

Solberg LK. Den urbane fornemmelse for natur. Under publisering 2003

Norsk Folkeblad. 14. september 1867

Denneche F. Lystbåter og kappseilas. Oslo 1981

Denneche F. Personlig meddelelse

Abelsted, JC. Styringsregler for kappseilas. Selve skriftet er gått tapt, men det annonseres i Morgenbladet bl.a. 29. mai 1875. Innholdet i måle- og regattareglene som tas i bruk i regattaen 13. juni 1875, er gjengitt i Morgenbladets forhåndsomtaler 22. mai og 1. juni 1875

Aschehougs konversationsleksikon. Kristiania 1912

Dahl JS: Skyteselskapet på Helverschous løkke, Byminner nr.4/1969

Magnussøn S. Kongelig Fuldmæktig Ivar Olsen Rytterager i: Hultmark AW, Magnussøn S. Frognerkilens Båtforening av 1860 – Historisk beretning. Oslo 1960

Rytterager I. Brev fra formannen i Baadforeningen i Revierhavnen til Christiania Formand- og Representantskab, 21. desember 1860. Oslo Byarkiv, eldste arkiv - Oversendelse fra magistraten til havnedirektøren 1870

Malling PT i Hansen H (red). Kongelig Norsk Seilforening 1883-33. Oslo 1933

Thowsen A. Fra Dokken til Kvitturspollen : Bergens seilforening 1872-1972.Bergen 1972

Sundt E. Verker i utvalg – På havet. Oslo 1976.

Brev fra Revierhavnens Baatforening av 14. mai 1858 til Christiania Havnekommission . Byarkivet. Oslo havnevesen, eldste arkiv. Magistratens oversendelse 1870.

Aftenbladet 28.5.1855 og 6.5.1856

Hillesund P. Losvesenet på 1700-tallet. Hovedfagsoppgave i historie. UiO 1993

Oslo Bymuseum OB.03215 c og OB.03215 b

Norsk Folkeblad. 14. september 1867

Solberg LK. Den urbane båten. Under publisering 2003.

Malling PT. Kongelig Yachtklub Kristiania 1878-1903. Kristiania 1903

Christ iania Roklub 1878-1928. Oslo 1928

Kongelig Yachtklub Kristiania – Årbog for 1903