Av Leif K. Solberg

Født i Stavern i 1829 og død i 1902 i Kristiania.

Høyesterettsadvokat Hans Grøn, med sin folkelige bakgrunn, kan stå som prototypen for den nye middelklassen som slo seg opp i Christiania etter det gamle patrisiatets sammenbrudd rundt 1820. Slik var han også en typisk representant for de 21 stifterne av Revierhavnes Baatforening i 1853, der han ble sittende i alle styrer fra det første interimsstyret til ut i 1870-årene. Han er beskrevet som et vidunderbarn som tre år gammel «læste i bok». Etter Christiania kathedralskole tok han ex. artium som preseterist i 1846. Ved stiftelsen av båtforeningen var 24-åringen formann i Studentersamfunnet og som nyutdannet jurist, fullmektig hos regjeringsadvokaten. I 1856 fremmet han sammen med Carl Michelet forslag om avvikling av den kongelig utnevnelse av høyesterettsadvokater som var en levning fra eneveldets privilegiesystem. Forslaget ble vedtatt i stortinget, men ikke satt i verk før 1861. Innen den tid hadde Grøn selv søkt utnevnelse som advokat, og han ble med dette Norges siste kongelig utnevnte høyesterettsadvokat.

Hva slags båt han hadde i 1853 vet vi ikke, men i 1865 konstruerte han den første kjente norske lystseilbåt, Let. Man kunne ventet at konstruksjonen av denne første lystbåt, ville tatt den norske tradisjonsbåten som utgangspunkt, eventuelt at han hadde fått bygd den som de tidligere importerte lystyachter, de engelske kuttere. Grøn tar imidlertid spranget over begge disse stadier i utviklingen og baserer sin konstruksjon på de helt nye prinsippene bak vinnerbåten America som America’s Cup er kalt opp etter.Halvd. Hansen skriver om Grøns bakgrunn: Sin interesse for seilas hadde advokat Grønn fått fra sin far, som var kryssbetjent – hvis metier det var med seilende kuttere å føre tollopsyn i Oslofjordens ytterste del. Guttens første tanke hadde vært å bli sjøofficer, men hans syn var for svakt, og så blev han henvist til å tilfredsstille sin store interesse for sjøen ved lystseilas og båtkonstruksjon, som han drev på med ved siden av sin store advokatpraksis .Litt mer presist: han var sønn av marinekaptein, senere innrulleringssjef, Christian Grøn og Elise Cathrine Leganger, men det forhindret ikke at faren i en periode kan ha kombinerte den militære karrieren med en stilling i tollvesenet, og ført en tollkutter.Per Hillesund beskriver Grøn-familiens bakgrunn i sin hovedoppgave om losvesenet på 1700-tallet . Grøn kom fra et dynasti som slo seg opp som loser, med hjemmebrenning og illegal vertshusvirksomhet på si i Kjerringvik i Tjølling. Om tippoldefaren Erik Andersen Grøn (1675-1749) som kom fra Fjälbacka i Båhuslen i året 1684, rett etter den svenske overtagelsen., skiver han:

Å holde gjestgiveri var en næringsvei som ble drevet ved siden av losvirksomheten. Det var liv og røre i uthavnene på 1700- tallet og de kunne være fulle av skip som ventet på kontrær vind. Det kunne også være folksomt i uthavnene under makrellfisket og behovet for mat og drikke er alltid til stede der det var mye folk. Det var mange viktige uthavner i området rundt Færder og i mange av dem oppstod det gjestgiverier. Et gjestgiveri etter datidens målestokk, var i mange tilfeller ikke annet enn at en stue ble brukt til å servere måltider og beskjenkning av drikkevarer til kunder. Man måtte ha kongelig privilegium for å drive gjestgiveri, men enkelte av de som bodde ved uthavnene, drev gjestgiveri uten noe privilegium. Losen Erik Andersen Grøn, som regnes som grunnlegger av strandstedet Kjerringvik, drev med ulovlig gjestgiveri. Det vet vi fordi det ble fremlagt klage mot ham på sommertinget i 1733. 1 klagen heter det: «at han tvertimot sit fæstebrev av 1724 holder øl og brændevin,…» Det ble ført vitner imot ham og de ble spurt om Erik solgte brennevin og øl til fiskere og reisende i makrelltiden. Vitnene svarte at Erik solgte både før, i, og etter fisketiden. Erik ble ilagt bøter for sin virksomhet, men fortsatte allikevel med «øltapperi», men måtte være forsiktigere. Han fikk aldri bevilling.Det er mye som tyder på at to av Eriks sønner fortsatte gjestgiverivirksomheten i Kjerringvik. Om Hans Eriksen Grøn heter det at han var los og ellers fortsatte med farens næringer. Da Hans satte opp et nytt hus i 1740, ble det bygget med innmurt brennevinskjele. Hans bror, Niels Eriksen Grøn, som også var los, bygde nytt hus i 1744 som var utstyrt med innmurt brennevinskjele med lokk. Hva de to brødrene skulle med alt det brennevinet de hadde mulighet til å produsere, er ikke vanskelig å gjette. Sannsynligvis var det denne losen Hans Grøn, med innemurt brennevinskjele i veggen, som var oldefar til vår mann. Av bygdeboken for Tjølling går det frem at stamfaren nok også smuglet litt av og til; i det hele var familien gjennom generasjoner egenrådige, men også driftige på alle vis. De eide og bygde skuter i Kjerringvik på 1700-tallet, men Kjerringvik ble etter hvert for trangt for Grøn’ene, og på slutten av 1700-tallet og i 1800-årene spilte familien, i følge bygdeboken, også en fremtredende rolle som skippere og skipsredere i Larvik/ Sandefjordsområdet.

Losene i Grønfamilien utgjorde kjernen blant Svennerlosene rundt 1800. Denne sammenslutningen ble i 1802 først presset til å ta i mot og betale avdrag på en av Søllings dekksbåter, Pillen. Båten nektet de å ta i bruk, men etter at Bernt Anker forærte dem en annen Sølling-båt, Anker, snudde stemningen. I en rapport fra overlos Fabricius i 1804, undertegnet av fire loser, skryter de av den nye båten til de «høie Herrer der haver forundet oss denne». Den er meget god til å borde skip med, klarer seg bedre i storm og de vinner kappseilasene med andre loser i åpne båter frem til skip som søker los. Vi må anta at Grøn fra oppveksten kjente Søllings losbåter, og Grønfamiliens kjennskap til dem må ha blitt ytterligere utdypet ved at hans grandonkel Niels var losoldermann i Larvik samtidig som Sølling drev sitt losbåtverft med båtbyggerskole der. Det er også sannsynlig at de seilende kuttere som Grøns far, kryssbetjenten, førte tolloppsyn med i Oslofjordens ytterste del, var Sølling-båter. I familien er det også dokumentert tradisjoner for skutebygging. Bygdeboken forteller at Lynilden som familen bygde i Kjerringvik, ble senere solgt til Zahlkasserer Jacob Juel (1744-1800) for 2 750 riksdaler. Salget må ha skjedd før 1784 da Juel ble arrestert for underslag av 556 000 riksdaler, og senere rømte til Sverige. Da Grøn selv begynte å konstruere båter har han nok trukket veksler på familiens 100-årige skutebyggertradisjon, men utover dette må han i et land hvor regattaseiling var ukjent ha vært nærmest utrolig godt orientert om det siste nye på den internasjonale arenaen.

Den engelske kutteren som Sølling-båten, var en variant av, hadde vært enerådende som lystyacht i Europa fra slutten av 1700-tallet da engelskmennene videreutviklet den fra franske smuglerbåter som var kjent for å seile fra de engelske tollkryssere. Formen på den engelske kutter ble kalt «cods head and mackerel tail», dvs. bredt forskip og skarpt akterskip. Under den første den første seilas i 1851 om «the Ugly Mug», slo utfordreren, skonnerten America, med glans samtlige engelske yachter. Skrogkonstruksjonen for America var basert på det motsatte prinsipp av kutteren; langt og skarpt forskip med kort og fyldig akterskip. I engelsk yachkonstruksjon prøvde man i resten av århundret å ta igjen det amerikanske forspranget, men klarte det ikke; de mistet sågar kontrollen over navnet på seilasen om sin egen pokal; siden er den kalt: «America’s Cup».

I land som rett nok har solide båtbyggertradisjoner og et miljø for bygging av trauste skuter, men hvor det ennå ikke er bygget, og langt mindre konstruert en eneste lystbåt, slår nå Grøn plutselig til i 1865 med den første kjente norskbygde lystbåt. I stedet for å ta utgangspunkt i den norske tradisjonsbåten, eller i den engelske kutter som han må ha kjent til både i Sølling-versjonen og fra de importert engelske kuttere, , og Tilsynelatende ut fra intet griper han direkte tak i prinsippene bak den ypperste og mest revolusjonerende regattayacht som verden til da har kjent. Skroget på Let ble en egen videreutvikling fra de nye amerikanske prinsipper, mens han derimot valgte å ikke følge dem i valg av rigg. Riggen på Let kan ha vært minst like revolusjonerende som skroget; og den har blitt stående for de fleste som selve «den tradisjonelle norske rigg» – gaffelriggen. I datiden var neppe valget like opplagt.

Etter Americas seier hadde man i England eksperimentert med en ny rigg, basert på kutterriggen. Kutterriggens gaffel satt fast som andre rær, men nå endret man den til en løs gaffel som kunne heises og låres sammen med storseilet. Så langt vi vet må det derfor ha vært Grøn som også introduserte gaffelriggen i Norge.Som høyesterettsadvokat fra 1860, hadde han ry som «en fremragende jurist, der for skranken la en eminent forstandens begavelse for dagen», og Finne-Grønn referer til kilder i høyesterett som bedømmer hans prosedyrer som noe av det solideste og betydeligste som er ytret fra advokaters plass i salen. Ved at han spesialiserte seg på handels og sjørettssaker, som dreier seg om internasjonal jus ville det være naturlig at han var mye på reise til nettopp London som var det naturlige faglige sentrum. I så fall forklarer yrkeskarieren hans mulighet for å holde seg så eksepsjonelt á jour med det siste nye innen lystbåtens utvikling.To år etter sjøsetting, deltok Grøn i de internasjonale Aarhusregattaene i 1887 i den nest største klassen. Dette var Grøns første, og eneste regattadeltagelse. På tross av dette seiler han Let i skarp konkurranse med andre nordiske og engelske seilere inn på best tid, men etter de daværende handikapregler blir han slått på respitten (beregnet handikap) av den danske kutter Naja som den måtte gi 3 ½ min, og fikk bare 2. premie. Selv om var han en av de aller første norske seilere som med hell deltok i en internasjonal regatta, blir denne regattaen hans første og siste idet han mente at målereglene ved regattaene bidrog til å frembringe dårlige fartøyer. Ikke desto mindre fortsatte han frem til 1880-årene å konstruere vinnerbåter over samme lest som Let.

Etter selv å ha seilt båtene et par år, solgt han dem videre; alle ser ut til å ha gått til representanter for plankeadelen i Østfold. The grand old man i 1800-tallets seilsport, P. A. Larsen, for øvrig også medlem av Revierhavnens Baatforening da han flyttet til Kristiania, eide også en av Grøns båter, Lyn. Med den deltok han i begynnelsen av 1870, årene med hell i danske og svenske regattaer. Båtene hans var gjengangere på toppen av premielistene i landsregattaene, bl.a. Tenderen som CO Normann, Fredrikstad, seilte til topps i 1884. Blant de mest kjente var også Sommerfuglen som han solgte han til godseier Nils Anker i Halden, hvis bror Christian Anker, Johans far, også eiet en av Grøns båter, Falken. Så sent som ved Kongelig Dansk Yachtklubs 25-års jubileumsregatta i 1891 vant Sommerfuglen og Falken 1. og 2. premie i samme klasse. Grøns reaksjon etter 2. plassen i Aarhusregattaene, hvor han vender all videre regattaseiling ryggen, er typisk for hans personlighet, og lignende reaksjoner gjentar seg stadig gjennom hans karrieren. Finne-Grønn betegner ham som i enkelte stykker en særling og ikke sjelden hensynsløs. Han tålte ikke å tape i kortspill og kunne bli så ergerlig at han slengte kortene og uten videre avbrøt spillet.

Det er kanskje dette som er bakgrunnen for det noe underlige forbudet mot kortspill som Kristiania Seilforening innførte på sine månedlige sammenkomster i Pauline Olsens spisekvarter i Kongens gate vinteren1887; fordi dette kun vilde ødelægge den kameratslige og gemytlige tone, der herskede på møderne . (Grøn som etter Aarhus var i mot regattaer, ville heller ikke melde seg inn i seilforeningen, men han var avhengig av miljøet.)Ved siden av sin advokatpraksis ble han i 1869 konstituert regjeringsadvokat, men fratrådte i -73 etter å ha uttalt at han var blitt «kjed» av de mange småspørsmål fra et enkelt departement.

I datidens juristkretser ble han berømt, ikke bare som en fremragende jurist, men også for sin forakt for inkompetansen i høyesterett. I 1870 optok han advokat Nils Roth Heyerdahl som kompagnon (…) og fra 1874 viste han sig ikke ofte i skranken. Grunden hertil skal ha vaeret ærgrelsr- over en sjøretssak og specielt over det avgjørende 4. votum av extraordinær assessor (høyesterettsdommer – anm. LKS) F. C. S. Platou, hvorved denne likefrem erkjendte sin usakkyndighet i det foreliggende spørsmaal; rasende erklaerte Grønn ved sin tilbakekomst til kontoret at «i den anstalt gaar jeg ikke tiere».

Også i norsk politisk historie satte han sine spor. Finne-Grønn skriver «At færdes i strykende bør paa Christianiafiorden var hans hjertens lyst, men deltagelse i det offentlige liv en viderlighet, og det var derfor med alt andet end blide følelser han mottok valget som 4. repræsentant for Christiania, Hønefoss og Kongsvinger paa Stortinget i 1877-79; han sparket i kontorgulvet, saa det sang, og sa: «hadde de endda sat mig paa Bodsfængslet, kunde jeg ha fundet mig i det, for der hadde jeg da faat lov at være i fred, men at bli sat ind paa Stortinget sammen med alle disse fæhoderne, det kan jeg ikke finde mig i !» Han fik sæde i justiskomiteen, men da vaaren kom orket han ikke at sitte der længer, tok laegeattest og fik permission fra 9. mai 1877, og i 1878 og 1879 møtte han overhode ikke; i 1874-76 hadde han vaeret 3. suppleant uten fare for indkaldelse. Det lykkedes ham ogsaa at holde sig klar av kgl. kommissioner med undtagelse av komm. om Havne- og ringevæsenet i 1874, der avgav sin indstilling 30. novembr. 1878 og hvori det til en begynnelse interesserte ham som sjørettsadvokat at delta, men hvorfra han igjen søkte seg entlediget 10- mars 1877.

Gjennom kompaniskap med yngre jurister ble advokatforretningen etter hvert nærmest selvdreven, og Grøn kunne trekke seg tilbake i relativt ung alder til Årø ved Nøtterø. Også konstruksjon av regattabåter la han på hyllen med Sommerfuglen i 1880 som den siste. Frem til Grøn døde ugift i 1902, viet han seg til seiling i Grøn-familiens gamle domene rundt Færder og Svenner. Ved skiftet hadde han en betydelig formue på kr 435 800 kr, hvorav statsminister Emil Stang av en eller annen grunn arvet det meste; på den annen side tilgodeså han også losoldermann Ambjørnsen på Nøtterø et mindre beløp.

 


Fotnoter

  • Pedersen J. Revierhavnens Båtforening – 100-årsberetning, 1853-1953. Oslo 1953
  • Hansen H. Kongelig Norsk Seilforening 1883-33. Oslo 1933. s
  • Finne-Grønn SH. Prokuratorer, sakførere og advokater 1660-1905. Bind II. Oslo 1932.
  • Hillesund P. Losvesenet på 1700-tallet. Hovedfagsoppgave i historie. UiO 1993
  • Hillesund P. Op.cit.
  • Berg L. Tjølling – en bygdebok. Kristiania 1915. s 484
  • Malling PT. Kongelig Yachtklub Kristiania 1878-1903 – Korte træk af lystseiladsens historie. Kristiania 1903
  • Finne-Grønn SH. Op. cit.
  • Malling PT. Op. cit s. 42
  • Retstidenden 1874 s. 336
  • Finne-Grønn SH. Op. cit.