Av Leif Kåre Solberg

Utlevering av øl til medlemmene

Serveringsvirksomheten omtales ikke i foreningsprotokollen før i 1873, da den åpenbart var i full gang. Baadforeningen i Pipervigen som var en avlegger av Baadforeningen i Revieret, kopierte vedtekter og driftsform. Når vi kombinerer kjente informasjonsbiter fra begge foreninger, ser vi at serveringsvirksomheten sprang ut av oppsynsmennenes plikt til praktisk tilrettelegge for medlemmenes båtturer. Ved siden av å spare dem for arbeidet med å renholde båtene, bære ut og inn seil og årer skulle de åpenbart også skaffe og utlevere nødvendighetsartikkelen øl til faste priser. I 1883 ble det en arbeidsdeling mellom oppsynsmennene. Olsen fikk ansvaret for utleie av båter, mens Hansen fikk ansvaret for «utleverelse av øl m.v.». I foreningsprotokollene ble denne betegnelsen brukt synonymt med alkoholservering helt frem til 1910. Begge virksomheter skulle drives for egen regning og at det dreide seg om mer enn utlevering av øl ser vi av flertallsformen på vedtaket: Hansen skulle selv skaffe «de fornødne folk». Den tradisjonelle utlevering av øl og blandevann, i form av kiosksalg, ble for øvrig holdt i hevd helt til 1983. Kiosksalget på Hovedøya skjedde gjennom en luke i datidens yttervegg mot det som fra 2005 er blitt det nye utvidete serveringslokalet.

Oppsynsmann og restauratør RB (1864-99) Anton Hansen, f. 1825. Oppsynsmann i Baadforeningen i Pipervigen (1860-62) Medlem i representantskapet, Christiania skøiteklub (1864-68).
Tegning Olaf Gulbranson.

På et eller annet tidspunkt, antagelig da Anton Hansen ble ansatt som oppsynsmann i 1864 (1864-99), ble ølutleveringen utvidet til serveringsvirksomhet på en terrasse utenfor det gamle båthuset. Da foreningen i 1870 flyttet til den nye havnen ved Festningsbryggen, litt utenfor Revierhavnen, ble dagens båthus bygget. Det gamle båthuset fra 1853 ble antagelig flyttet etter og ominnredet til serveringssted. Fra denne tiden omtales også serveringsvirksomheten i samtidige Christianiaskildringer av kveldspromenader i Kirkegaten som: «støy og latter høres fra serveringen i Revierets Baadforening». I 1899 sluttet oppsynsmann Hansen, mens hans hustru fikk rett til å drive kaféen i båtforeningen «så lenge denne beholdt sin havneplass», men alt året etter, i 1900, overtok båtforeningsmedlemmet, restauratør Christian Christiansen, f. 1872, driften. Foreningsrestauranten ved Festningshavnen var åpenbart i drift også i perioden 1902-04 da foreningen hadde midlertidig tilhold i den nye fiskerhavnen på Vippetangen.

Restauratør (1900-15) Christian Christiansen, f. 1872. Sto for reisingen av restauranten i 1806 og etableringen av fergedriften til Hovedøya. Styremedlem RB (1907-10), Formann Oslo Seilforening (1908-14). Styremedlem i Seilklubben Ulabrand 1901. Overoppsynsmann og foretningsfører RB (1920-21)

Avholdssak og bygging av ny restaurant på Hovedøya

Da Rytterager døde i 1898 etter 44 år som formann, gikk også resten av de gamle i styret av, og embetsmannskulturen som hadde vært den dominerende, ble brutt. De nye styrene som fulgte, var forankret i folkelige miljøer på østkanten av Kristiania hvor datidens avholdsstrømninger sto sterkt. Styrets forsøk på å drive avholdspolitikk kom snart i konflikt både med både mange medlemmers ønsker og hensynet til foreningens økonomi. De kommende årene gjorde skiftende styrer en rekke formelle vedtak om å stoppe alkoholsalget, men med beskjedent hell. Denne konflikten kom til overflaten og ble personifisert gjennom en årelang og innfløkt konflikt med restauratør Christiansen.

I Bestyrelsesmøte 30. april 1901 ble det vedtatt: «Ølsalget i foreningen skal inndras, da det har vist sig misbruk på den måte at fremmede folk har kommet og rekvirert øl i medlemmenes navn.» 1. september 1903, etter at det var innført krav til offentlig bevilling, og etter at foreningen midlertidig hadde flyttet til Vippetangen, heter det: «Bestyrelsesmøte for å behandle spørsmålet om å søke bevilling til ølsalg, idet enkelte misbruk hadde funnet sted ved den brukelige utlevering av øl. Man fant det rådeligst helt å forby ølsalget og å utsette avgjørelsen for øvrig til et annet år.» M.a.o. må ølserveringen ha fortsatt på tross av vedtaket av 1901. Vedtaket innebærer også at restauranten må ha bestått i Festningshavnen etter at foreningshavnen flyttet til Vippetangen.

På tross av de tidligere konflikter med Christiansen, satset foreningen på ham når det gjaldt å bygge et nytt serveringssted på Hovedøya. Det er uklart om et slikt ble etablert alt i 1905. Det som er sikkert, er at restauranten var i drift fra sesongen 1906.

Serveringssted på Hovedøya allerede i 1905?

To lånesaker indikerer at det ble bygget et klubbhus med servering våren 1905. Fra styremøte 12. mai 1905 refereres det til et lån, uten garanti, på kr. 2000 som var alt opptatt fra Ringnes & Co. Den 5. jan. 1906 behandles en lånesøknad til Direktionen for Christiania Samlag for Handel med Brændevin og Øl om kr. 4 500. Søknaden ble begrunnet med foreningens behov for å få konvertert deler av foreningens gjeld, «etter å ha måttet oppføre Huse (merk flertall), samt Løpebro og Patentslip etc.». Man kan vanskelig forestille seg at hverken Ringnes eller samlaget kunne ha andre motiver for å gi lån, enn at de skulle finansiere skjenkelokaler. Ringneslånet var alt gitt før sesongstart i 1905 og må forstås å ha gått til etablering/utbedring av et utskjenkningssted samme vår. Selv om det er en teoretisk mulighet for at lånet kunne ha gått til den gamle serveringsvirksomheten i Festningshavnen, er det lite trolig at opprustning av denne virksomheten var aktuell mens foreningen ellers etablerte seg på Hovedøya. Dette understøttes av at lånesøknaden til samlaget dreide seg om etterskuddsfinansiering av byggevirksomhet på Hovedøya, gjennomført i 1905. Selv om hverken foreningsprotokollen eller søknadene til diverse offentlige instanser omtaler annet enn flyttingen og reisingen av Båthuset i 1905, går det indirekte frem av flertallsformen: «oppføre Huse» at det likevel må ha blitt oppført flere hus i 1905. Det er en rimelig tolkning at det ble etablert skjenkevirksomhet på Hovedøya fra første stund i 1905. Hvis dette er riktig, må de formelle søknadene våren 1906 om å få oppføre en serveringspaviljong delvis forstås som et forsøk på å legalisere byggevirksomhet som alt var foretatt.

Beløpenes størrelse tyder forøvrig på at det kan ha dreid seg om noe mer enn å sette opp en enkel bod for utlevering av øl. I mangel på sikre kilder, blir man henvist til gjetninger om hva som den gang ble bygget. Det mest nærliggende ville ha vært at foreningens gamle serveringssted fra Festningshavnen var blitt flyttet ut på Hovedøya. I så fall må andre kilder som hevder at dette stedet var i drift i Festningshavnen frem til 1914, ta feil.

Mangelen på klar omtale i protokollen av hva disse lån skulle benyttes til, gjenspeiler kanskje at man ikke ønsket å protokollføre ulovlig byggevirksomhet, men den manglende omtalen kan også forstås som en klassisk reaksjon på en krysspressituasjon. På den ene siden var styret prinsipielt imot alkoholservering, på den annen side var man avhengig av alkoholleverandørene for å finansiere byggingen av et klubbhus.

Enten nå hypotesen om etablering av et serveringssted på Hovedøya alt i 1905 er riktig, eller ikke, må fasilitetene ha vært utilfredstillende.

Restaurant fra 1906

Restauratør Christiansen skriver i brev til foreningen 14. januar 1906: «Dertil tilbyr jeg mig at opsette en paviljong på østre ende av klubb-bygningen mot at alt salg av øl, brus, selters og kaffe m.m. overdrages mig uden avgift, efter nærmere konferanse med hensyn til priserne. Dette tilbud vedstår jeg mig til 1. mars 1906.» Formuleringen kan nok forstås som at han tilbyr ser å sette opp en bygning nordøst for Båthuset, men det gir mer mening om man tolker det bokstavelig: at han tilbyr seg å bygge et tilbygg på østre ende av et eksisterende klubbhus. Det betyr i så fall tilbudet omfattet bygging av den østre delen av dagens restaurant med kjøkken og medlemsrom, mens kjernen i det nåværende serveringslokalet alt hadde vært på plass siden våren 1905.

Revierhavnens Baatforening 1906/7. Datidens kranbrygge på peler fungerte som restaurantens gjestebrygge. Takskjegget på restauranten kan skimtes mellom gjestebryggen og flaggstangen.

Tilbudet ble offisiell godtatt 15. april 1906 da kontrakt ble skrevet, men alt 26. mars 1906 hadde foreningen søkt Aker kommunestyre om»Foreningsret til at sælge øl til sine Medlemmer. Man agter seg til at servere Smørrebrød, Kaffe og Brus for Medlemmerne. Da Foreningen ingen midler har, men kun Gjæld, og da salget af Øl skal forgaa uden Fortjeneste; men kun for at lette Medlemmerne for ikke selv at medbringe samme, tillader man sig samtidig at bemerke, at Foreningen også maa bede sig fritaget for Skat. Der vil strængt blive overholdt, at ingen anden end Foreningens Medlemmer vil kunne faa kjøbt Øl, ligesom Personer, der viser Antydning til Beruselse, ikke vil kunne faa kjøbt Øl.» Søknaden ble innvilget 30. juni 1906. På denne bevillingen for kiosksalg av øl ble skjenkevirksomheten drevet i tiden fremover!

Også i søknaden av 28. mars 1906 til havnestyret ble alkoholserveringen tonet ned. Det ble søkt om å få oppføre «det på medfølgende Tegning skisserte Hus som skal nyttes til serveringsrom for Kaffe og Smørbrød, og samtidig tjene som oppholdsrom i Uvær».

Det er for øvrig å interessant å se hvordan søknadstekstene tilpasses mottagerne. Til havnestyret som ventelig var preget av avholdsfolk, nevnes bare: «Kaffe og Smørbrød «. Til kommandantskapet som kunne tenkes å være negativ til all klubbvirksomhet utover den rene havnedriften, omtales klubbhuset/restauranten bare som: «Venterom». Søknaden til kommandantskapet 29. mars 1906 om å «oppføre venterom paa Hovedøenes nordligste Tange overfor det tidligere oppførte Baadhus. – Tegning vedlagt» ble behandlet med ekspressfart og innvilget etter bare to dager, den 31. mars 1906. Den gang, som nå, var det ofte lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Ikke i noen av søknadene nevner det derfor at første del av «venterommet» sannsynligvis sto ferdig bygget allerede. Dessverre er denne tegningen ikke funnet, men det gamle styremedlemmet, arkitekt Julius Foseid, som styret hadde gitt ansvaret for arealplanleggingen på Hovedøya, var sannsynligvis arkitekten.

I så fall kan det også forklare den raske og ubyråkratiske saksbehandlingen i kommandantskapet. Foseid hadde også sittet som den første generalsekretær i både Kristiania Seilforening og Norsk forbund for Lystseilads. Begge foreningene ble i praksis drevet fra hans kontor frem til 1898 og 1904 da de gikk sammen til dagens KNS. I perioder satt han også som nestformann og formann i begge de gamle seilforeningene. Det var for øvrig Foseid som foreslo navnet KNS i 1903. Gjennom denne virksomheten i seilforeningene hadde han skaffet seg et bredt kontaktnett som kan ha hatt betydning for en smidig saksbehandling i 1905 og 1906.

Siste gang avholdslinjen fikk gjennomslag i styret, var i 1909. Samme år hadde Christiansen, etter avtale med styret, bygget ølkjeller under påbygget på båthuset. – Den er der fortsatt, under gulvet på vaktrommet – Samme høst prøvde styret å undergrave denne avtalen. På to bestyrelsesmøter 25. og 27. september 1909 ble det besluttet å ikke anbefale: «Et andragende fra restauratør Christiansen til Akers Formannskap om øl- og vinret i foreningens kafé» – hvilket han heller ikke fikk, den høsten.

Fra kontrakten av 15. april 1906 med restauratør Christiansen

«Herr Christiansen lader paa egen Bekostning opføre en Paviljong, hvori Bevertningen foregaar. Han besørger Øl inkjøbt for Medlemmernes Regning. Penge til Indkjøb leveres forskudsvis. Til Kontrollering ved senere Aflevering leverer han vedkommende Medlem en Couponsbog. Én Coupon modsvarer 1 – en Flaske Øl. Salg af Øl til Ikke-Medlemmer maa ikke finde Sted. Forekommende Mulkter vedrørende ulovlig Ølsalg i Pavillonen, hvis saadant skulle hænde, betales af Herr Christiansen liksom han er ansvarlig for at Serveringen foregaar paa saadan Maade, at der ikke støder an mod de foran gjældende Love og Vedtægter. For øvrig er han (som medlem i RB – anm. LKS) underlagt Foreningens Love. Dersom Herr Christiansen senere kan erværve Ølret for Servering til alle og enhver, bliver den Afgift han skal svare Baadforeningen at forhøie efter Overenskomst med Bestyrelsen. Baadforeningen er fortrinnsberettiget til at afkjøbe Herr Christiansen Pavillonen.»

Klubbhus med medlemsservering – eller offentlig restaurant

Motsetningene mellom foreningen behov og restauratørenes behov for å drive nest mulig lønnsomt, har preget serveringsvirksomheten gjennom hele historien. Medlemmene alene har aldri gitt tilstrekkelig kundegrunnlag for å drive lønnsomt. Driften har derfor alltid vært delvis avhengig av å rekruttere kunder også utenfra. Sett fra foreningens side har kundetilgangen utenfra alltid vært problematisk. Det har, ofte med rette, vært klaget over at på fine sommerdager får ikke medlemmene bord fordi bordene er opptatt av folk utenfra. Det intime foreningsmiljøet drukner i fremmede folk, og fremmedes tilgang til foreningens bryggeanlegg og hus har ført til tyverier og andre ubehageligheter.

Allerede i 1873, mens Hansen drev serveringen, besluttet generalforsamlingen: «det å tilholde oppsynsmennene ikke at tilstede uvedkommende adgang til oppevaringsboden, dens værelse eller veranda.»

Da serveringen ble flyttet til Hovedøya, var øya militært område, og foreningen pliktet å holde gjerde med låst port for å hindre medlemmene å komme inn på resten av øya. Noe press fra øyturister for å komme inn på restauranten var derfor intet aktuelt tema. Dette har som kjent snudd seg. Siden Hovedøyas offentlige bad ble anlagt i 1914, har gjerdet hatt en motsatt funksjon. Det holder uønskete badegjester m.v. ute.

Ikke-medlemmers tilgang til restauranten på Hovedøya har vært regulert ved hjelp foreningens kontroll over sjøveien. I 1906 startet restauratør Christensen etter avtale med foreningen den første fergeruten til Hovedøya. Også fergedriften baserte seg på en kontrakt, tilsvarende den som gjaldt for serveringsvirksomheten. Av hensyn til det militære område, stilte kommandantskapet som betingelse at bare medlemmer skulle kunne fraktes ut. Denne betingelsen ble støttet av foreningsstyret, men et nødvendig smutthull ble funnet. Båtfolk som kom sjøveien fikk i praksis adgang.

Innen båtforeningen ble det i perioden 1886-1934 etablert seks seil-, ro- og motorbåtklubber som rekrutterte hovedsakelig fra østkanten, og tre av dem var AIF-klubber. Hver av disse foreningene begynte snart å rekruttere medlemmer også utenfor båtforeningens rekker. I tillegg til båtforeningen selv, brukte også alle disse foreningene restauranten som sitt klubbhus. Disse foreningene med nærmere 1000 medlemmer må ha gitt tilstrekkelig grunnlag til lønnsom drift.

Etter at disse foreningene etablerte egne klubbhus i løpet av 30-årene, måtte det skaffes nytt kundegrunnlag utenfra. Da den gamle kranbrygga som hadde fungert som gjestebrygge, ble flyttet i 1932 dit den nå ligger, ble også tilgjengeligheten redusert for tilfeldige båtgjester. Svaret var at restauranten ble åpnet for allmennheten. Restaurantbrygga ble bygget med direkte anløp av foreningens ferge, hvert tyvende minutt. Avbrutt av krigen varte denne perioden til 1968. Da ga foreningen opp fergedriften, og siden har portene til restauranten vært stengt for allmenn tilgang. En sterkt medvirkende årsak til stengningen var at restauranten hadde utviklet seg til et beryktet skjenkested i Oslo havn med mye flatfyll, og selve restauranten var blitt lite attraktiv for foreningens medlemmer. Det ble også klaget på at fulle gjester brøt seg inn i medlemmens båter; restaurantdriften hadde utviklet seg til en belastning for foreningen.

Byggingen av Bispelokket førte til at båtforeningene i Akerselva, Jernanens og Akerselvas båtforening flyttet til Hovedøya i 1964, mens de gamle AIF-klubbene Arbeidernes båtforening og Arbeidernes roklubb hadde etablert seg på Hovedøya da de flyttet ut på slutten av 30-tallet. Medlemmene i disse foreningene fikk nå tilgang til restauranten etter at den ellers ble stengt for allmennheten. Sammen med arrangementer av en del sluttede selskaper ga dette et godt, men neppe tilstrekkelig tilskudd til driftsgrunnlaget.

Etter en konflikt i 1984 som i formen dreide seg om innkjøp av en ny oppvaskmaskin, ble restauranten stengt i fire år. Etter 1995 har de motstridende hensynene mellom medlemmenes behov og behovet for et større kundegrunnlag vært løst tilfredsstillende. Gjestebryggen som ble lagt ut i 1991 har sikret tilfeldige båtfolks adgang og nye låssystemer har skaffet medlemmene i de øvrige båtforeningene tilgang. Medlemmenes muligheter for å skaffe seg et bord, selv på hete sommerdager, er sikret ved å reservere deler av restauranten til medlemmer, og den siste utbyggingen gjør det lettere for restauratøren å holde jevn omsetning ved å reservere plass til sluttede selskaper.

Åpent klubbhus – også på dårlige dager

Restauratørene har sikkert alltid hatt et naturlig ønske om begrense driften til fine dager i høysesongen. Foreningen på sin side har hatt behov for et lokale som kunne fungere som klubbhus både på kalde dager med båtpuss og under høstoppsett. Nettopp i slike perioder hvor medlemsbehovet for klubbhus er sterkest, er imidlertid inntjeningen dårligst. Kontrakten med Chr. Christiansen manglet klare bestemmelser om å ivareta medlemmenes behov, og i 1912 hadde Christiansen igjen stengt for sesongen alt den 24. september, før høstoppsettet var ferdig.

Fra styremøte 2. oktober heter det: «Formannen meddelte at han af Kommandanten havde faat Tillatelse til at Foreningens Medlemmer ved Henvendelse til Oppsynsmand Bergh vilde bli lukket gjennom Porten, saa de hos Herrene Grue og Halvorsen kunde faa den Beværtning de maa gi Avsavn paa ved Herr Christiansens Handlemaade.» Bergh var båtforeningens oppsynsmann, mens «Artillerisergent og Toldopsynsmand» Gunder Jensen Grue og Hans Petter Halvorsen var kommandantskapets oppsynsmenn på Hovedøya. Grue som bodde i dagens vaktmesterbolig og holdt kuer, var i det hele en viktig støttespiller for foreningen, og i 1928 ble han utnevnt til æresmedlem.

I dag er det sikret minimums åpningstider gjennom kontrakten, og restauratørens tap på å holde åpent til odde tider kompenseres gjennom lavere leie.

Østkantseilernes «Dronningen» 

Under 1890-tallets jobbetid ble om ikke nødvendigvis selve seilingen, men «yachtimaget», høystatus. I 1882 var det 77 medlemmer med 44 fartøyer, og i 1888 hadde medlemstallet økt litt, til 90. Under jobbetiden eksploderte det med 481 medlemmer i 1903. Antallet båter hadde derimot nesten ikke steget; det var fortsatt bare 59 medlemsbåter. Kristiania Seilforening hadde skiftet profil fra en real seilforening til et organ for de nyrike med sosiale ambisjoner. I 1902 skiftet seilforeningen navn til Kongelig Norsk Yachtklub, og samme år ble yachtklubbens «Dronningen» bygget.

Omformingen skjedde selvsagt ikke uten harde linjekamper som i formen til dels dreide seg om helt latterlige ting. Den konformt kristelige og sterkt høyreorienterte juveler Thune ble for eksempel valgt til formann i 1896 på «uniformassaken» og fikk på en ekstraordinær generalforsamling, året etter, vedtatt den forandring at «knapperne udføres i sort ben hvori er indgraveret et anker med stjerne over og klubbens initialer K.S., samt at huemærket skulde bestå af foreningens standard i emalje omgivet af en egekrans.» Realiteten i linjekampene går frem av at formannen i 1894, lærer Schollert, trakk seg og meldte seg ut på spørsmålet om søndagsregattaer som Thune ville forby. Generalsekretæren fra stiftelsen i 1878, Julius Foseid, også han tidligere formann, ble sparket fra sine verv etter at styret på generalforsamlingen i 1898, stilte kabinettspørsmål på saken.

Etter at yachtklubben gikk inn i KNS i 1904, ble KNS og «Dronningen» arenaen for byens sosietet – seilende eller ikke. Det er i dette perspektivet av uspiselig snobbisme vi må vi se etableringen av båtforeningens restaurant på Hovedøya. En nautisk mil unna ble den «Dronningens» motstykke på østkanten.

Utvidelse og ombygninger

Alt ved byggingen av Restauranten i 1906 ble det bygget en veranda eller terrasse på gavlveggen på vestsiden. Året etter ble denne utvidet så den dekket om lag samme område som dagens «betongplatting». Det heter: «Et andragende fra caféværten om adgang til at udvide verandaen (plattingen) paa den ene ende af cafébygningen indvilgedes. Endvidere besluttedes at fjerne den gamle trap og opføre en ny og større paa den vestre side af kranbryggen (som lå der gjestebrygga ligger i dag). Arbeidet overdroges til snedker Thorsen, der paatog seg at udføre dette efter beskrivelsen for kr. 80,00.»

Etter langvarige konflikter med restauratør Christensen overtok foreningen restaurantbygningen for kr. 1 200 i 1915.

I 1921 ble Restauranten påbygget. Vi vet ikke nøyaktig hva som da ble bygget til, men sannsynligvis dreide det seg om den to etasjers kjøkkenbygningen med medlemsrom. Hvis dette er riktig har huset fremstått i omtrent samme skikkelse som i dag. Ringnes dekket regningen med kr. 10 340,13.

Allerede seks år senere var det behov for en ny hovedreparasjon av kafébygningen. Vedtaket ble fattet 25.02.1927, etter tegninger av murmester Øverland, og 28. mars var kaféen igjen under tak med ny peis og ovn. Også denne gang bevilget Ringnes «det nødvendige beløp».

Sesongen 1944 var Båthuset og Restauranten rekvirert av tyskerne som brukte den som offisersmesse. Det heter: «I de første dager av desember (1943) ble kaféen og båthuset rekvirert av de tyske myndigheter. Begge steder skulle være ryddet i løpet av 14 dager. Foreningens medlemmer ble varslet gjennom dagspressen, men tiden var for kort. Ved forhandlinger ble fristen for fraflytningen forlenget til årets utgang.» Tyskerne som hadde store forlegninger på Hovedøya, brukte deretter restauranten som offisersmesse i 1944 frem til våren 1945.

Det er uklart hvor mye skade tyskerne gjorde, men det heter i styrereferatet, 31.10.45: «Kafeen er ført tilbake til sitt gamle utseende igjen. Peisen er oppført og nytt gulv skal legges.»

En gang i løpet av 1950-årene ble billedmaleriene på peisen og brannmuren i medlemsrommet utført av blikkenslageren og tusenkunstneren Hartvig Karlsen, som også var gammel 19 ½ m seiler. Han påsto at all malingen han brukte, var rester han hadde funnet på slippen.

Etter å ha blitt rimelig vanskjøttet lenge, ble det i 1983 lagt nytt platetak og fasaden ble panelt. I 1990 og 1995 ble kjøkkenet bygget om til noenlunde moderne standard og utvidet med grovkjøkken.

I 2005 er kjøkkenet med bakenforliggende rom på nytt utvidet og renovert, og serveringsrommet er utvidet sørover. Også nytt kaldtak er lagt over serveringsrommet.