Den første mastekrana ble satt opp i tilknytning til Båthuset, med brygge mot Restauranten allerede i 1905 – om lag der gjestebrygga ligger i dag. Denne kranen ble beholdt frem til 1932. Et vedtak fra 16. april 1907 kaster lys over plasseringen. Bryggetrappen på østsiden kom i konflikt med planene om å utvide verandaen: «Et andragende fra caféværten om adgang til at udvide verandaen paa den ene ende af cafébygningen indvilgedes. Endvidere besluttedes at fjerne den gamle trap og opføre en ny og større paa den vestre side af kranbryggen. Arbeidet overdroges til snedker Thorsen, der paatog seg at udføre dette efter beskrivelsen for kr. 80,00.»

Masteskuret ble bygget i en periode hvor antallet seilbåter i foreningen hadde gått sterkt tilbake. Oslo seilforening flyttet i 1932 ut av foreningen til sitt nye anlegg på Lille Herbern, mens Seilklubben Ulabrand fortsatt hadde base i båtforeningen. I samme år var alle bryggene unntatt seilbrygga nybygget med fortøyningsvaier aktenfor båtene slik at båter med mast ikke kunne fortøye. Ved siden av de 26 plassene på seilbrygga var det fortsatt 32 bøyeplasser for større seilbåter. Med i alt 350 medlemmer var det bare 56 seilbåter.

Etter at et flertall i styret sommeren 1931 først hadde besluttet å bygge masteskuret mellom bensinstasjonen og kontoret, godtok styret 17. mars 1932 et anbud fra Norsk Impregneringskompani A/S på peler og materialer til brygger og skur, kr. 1 183,00.

Senter for de maritime AIF-lagene

I forhold til antallet gjenværende seilbåter ble masteskuret bygget med ledig kapasitet. Denne ble utnyttet av de to roklubbene innen foreningen, Arbeidernes Roklub av 1929 og Roklubben Ulabrand (senere Oslo Roklubb) av 1934. I 50 års historien til Arbeidernes Roklub heter det: «klubbens tilholdsted var et leid mastehus på vestsiden av Hovedøybukta. Her kom også den neste roklubben innen AIF til, Oslo Roklubb.»

Beskrivelsen passer på RBs masteskur som ble reist i 1932, men her kan det dreie seg om en erindringsforskyvning. Roklubben som baserte seg på båtforeningsmedlemmenes egne robåter, fikk ingen scullere før i 1939 og hadde neppe behov for plass i masteskuret.

Det hadde derimot søsterforeningen Roklubben Ulabrand som hadde et annet rekrutteringsgrunnlag. Den ble stiftet for sjøfolk i land og andre politisk bevisste arbeidere uten egen robåt. Organisatorisk ble den knyttet både til AIF og til Seilklubben Ulabrand. Det første året baserte den seg på to livbåter som ble gitt av RB-medlemmet Thomas Olsen. I 50-årsberetningen for Oslo Roklubb heter det at: «Første regatta – livbåtroing – gikk mot våre venner i Arbeidernes Roklubb, hvor sistnevnte vant med 6 sekunder.» Da Seilklubben Ulabrand flyttet til sitt nye klubbhus på Høyerholmen i 1936, ble de organisatoriske båndene til roklubben brutt. Roklubben ble tilbake i masteskuret og skiftet navn til Oslo Roklubb. Foreningsprofilen, med medlemmer uten egen båt, førte til at den alt samme år skaffet seg spesialbygde scullere, to firere, mens Arbeidernes Roklubb først fikk sin første sculler etter 10 års virksomhet, og etter at de flyttet inn i eget klubbhus. Det antas at henvisningen til RBs masteskur i Arbeidernes Roklubbs 50-årshistorie har å gjøre med disse to firerene til Oslo Roklubb. Sannsynligvis ble de lagt på knekter i masteskuret, men siden medlemmers bruk av masteskuret ikke medførte særskilte gebyrer, ble ikke saken journalført i RBs styreprotokoll.

Intet i medlemsprotokollen tyder for øvrig på at det på noe tidspunkt var tale om noen leieavtale overfor roklubbene. Medlemmene i Arbeidernes roklubb var i utgangspunktet også medlemmer av båtforeningen, mens styret med den senere formannen, Anders Birkeland i spissen aktivt støttet etableringen av maritime AIF-lag (Arbeidernes Idrettsforbubd). Birkeland var også formann i Sjømannsforbundet og i Seilklubben Ulabrand.

Med utgangspunkt i arbeideridretts- og romiljøet rundt masteskuret må dette ha satt sitt preg på hele foreningen, og det ble ytterligere forsterket av etableringen av et tredje AIF-lag: Arbeidernes motorbåtklubb i 1934. Også denne klubben hadde båtforeningen som utgangspunkt og tilholdssted. Motorbåtklubben vokste raskt med nye medlemmer ved siden av båtforeningen og fikk egen havneplass innenfor oss i Hovedøybukta i 1936. Samtidig endret den navn til Arbeidernes Båtforening.

I 1938 flyttet begge roklubbene til sitt nye klubbhuset innerst i Hovedøybukta som Oslo kommune bygde etter forhandlinger med «Rokomitéen i AIF». Før flyttingen hadde det vært sterk vekst i begge roklubbene, særlig i Oslo Roklubb som hadde vokst til hele 225 medlemmer. Den raske veksten både i antall medlemmer og scullere førte til at dette klubbhuset ble for lite allerede før innflytting. Alt året etter, i 1939, fikk klubben kjøpt eget klubbhus på Hengseng, Bygdø, av Kongsgården.

Masteskur og – kran i dag

I de senere år ble det lagt nytt stålplatetak på masteskuret i 1995. Mastekrana fra 1932 var i bruk til 1980 da hovedstolpen var blitt råtten og brakk. I perioden 1980-95 ble det brukt en hydraulisk kran, men den var for kraftig og ufølsom slik at det oppsto en del skader. Nå er vi tilbake til en hånddrevet kran som står på et 16 m dypt betongfylt stålfundament.

Masteskuret skal i dag betjene 110 seilbåter, det dobbelte av den gang skuret ble bygget. Det har ingen ledig kapasitet og bør antagelig utvides.